JOMFRUTUR med rullator

Oldemor våger seg ut i verden igjen. Hun er som Rocambole. Dukker opp når man minst venter det. Oldemor gikk på en smell ved juletider. Hjertet slo litt villt. Legen kalte det flimmer. Hjertet er blitt frynset. 

Det kan man vel bli noen hver i disse tider. Men vi har roet oss en del. Er bare litt svimmel. Da er det bra ha STAVEN. Menneskets første oppfinnelse. Den har gjort oss til et oppreist vesen med blikket løftet og trygg ferd på bakken. Jeg er glad i staven min. En trofast følgesvenn over fjell og dal i mange år. Og mer nødvending nå enn før. Men –

Man vil jeg skal skifte den ut. Et «frynsehjerte» har krav på frynsegoder. Jeg har fått rullator. En fin teknisk oppfinnelse med 4 hjul og bremser og bagasjekurv –  samt et sete til å hvile på. Staven krympet litt der den sto. 

Men jeg tok imot det nye vidunderet noe nølende. Er det bra å gå rundt på den måten? Bøyd over 4 hjul. Hva med ryggens retthet? Og balanse-evnen? Vil ikke den forfalle etter hvert? Det var et skritt å ta. Fram eller tilbake? Jeg visste ikke hva. Så nykomlingen sto alene i garasjen hvor ingen bil bor nå. Jeg og staven gikk sammen som før.

Men en dag sto mye på spill. Mye måtte ordnes. Jeg måtte fikse ting alene. Det ble vanskelig å rekke alt. Jeg var sliten og svimmel. Da var det rullatoren fikk sin sjanse. Kanskje kunne jeg greie det med dens hjelp?  Den ble trillet ut av garasjen. Jeg rigget meg til. Bagasjekurven fikk sitt. Jeg fikk alt med meg. Og vi satte kurs for byen. Litt prøving og feiling med håndtak og bremser. Men det gikk seg til. Ryggen rettet seg. Øynene passet på trafikken. Det gikk bra. Vi var blitt en «ekvipasje» – rullatoren og jeg.

Jeg fikk ordnet det jeg skulle. Eksperimentet var vellykket. Oppmuntret satte jeg kurs hjemover. Forbi skobutikken. Med SALG. Halv pris på sommerens «slager». Hvite joggesko. De minnet om sko fra somre som barn. Hvite turnsko vi krittet så de lyste. Vi følte vi svevet. Nå fikk jeg lyst på slike sko igjen. Jeg som har bestemt at jeg ikke vil kjøpe nytt mere. Bare slite ut alt mitt gamle. For å gjøre mitt «avtrykk» så lite som mulig. Jeg gikk nå inn og kjøpte hvite sko som lyste og tok dem rett på meg. Puttet de gamle i en pose. Og svevde hjemover.

Var det rullatorens skyld? Begynnelsen på et moralsk forfall. Eller var det et velkommen tilbake til livet og gleden? Jeg vil tro det siste. Jeg vil gå med hvite sko til sneen kommer. Og siden skal de stå på et høyt sted og minne om at det blir alltid vår igjen.

Standard

LYKKE

Lykken er å være en fullvaksinert oldemor.
Lykke er «å ikke telle med».

Jeg kan være til stede – ekstra og ikke-medregnet overalt.

Jeg har «fritt leide» som det het i vår gamle kultur. Det gir en herlig følelse av frihet. Jeg kan slutte meg til familien hvor som helst uten å ta plassen fra noen. Det er en frihet og lykke i ett.

Det minner om den følelsen av frihet som vi opplevde de maidagene i 1945. Det var akkurat den friheten vi feiret, vi som tumlet våryre rundt i Oslo-gatene. Viftet med norske flagg og ropte «Heia Norge». Vi kunne gjøre det uten å bli arrestert. Det fungerte. Time etter time. Freden var et faktum. Til å føle på.

Vi ble minnet om dette da vi mange år senere besøkte vår sønn i et land der den personlige friheten ikke var like selvsagt som hos oss. Nysgjerrig på verden ville vi ut og se oss om. Sønnen ble bekymret. Hvordan skulle det gå? Vi var tydelig fremmede. Snakket ikke språket. Nok til å vekke politiets oppmerksomhet. Vi kunne bli arrestert for nærmere ettersyn. Så måtte kanskje sønnen betale en sum for å fri oss ut av et utrivelig og smittefarlig fengsel. Problemet var at politiet var korrupte. De delvis levde av sånt. Politiet var ikke våre venner og beskyttere. De var farlige.

Akkurat DEN følelsen var det vondt å få vekket opp igjen. Vi var ikke del av et samfunn som var et beskyttende VI. Noen gjorde bare som de ville med oss. Vi «tellet» ikke på riktig måte. Vi var ikke «fredet».

Men det er noe helt annet enn å tåle en delvis begrensning innenfor vårt eget fellesskap – til eget og alles beste. Vi må kunne vise at vi ikke trenger diktatorer for å greie det. En pandemi er en fin mulighet til å vise verden at demokrati fungerer fint – ja gjerne best – når det gjelder som mest. De som har kjempet for sin frihet, vet hva den er verdt og har vokst på det.

Faren er at vi har det for godt. Blir bortskjemte og tar alt som en selvfølge. Frihet er også evne til å gi avkall selv om det går ut over eget velvære. Den evnen trenger vi ikke bare under en pandemi. Men kanskje enda mer når vi skal helbrede kloden for de sykdommer vi har påført den i vår velstand. La oss vise at vi kan greie det uten ytre makt. La oss vise at vi kan gi avkall i FRIHET. Det er vår beste garanti for en fremtid sammen. Jeg tror på det. Men –

Akkurat nå er jeg mest glad for å være en fullvaksinert oldemor, med nyvunnet frihet til å være hvor som helst. Den friheten er vunnet gjennom å tåle litt først. Det er nok derfor den gjør meg så LYKKELIG.

Hurra for Norge og 17. mai og grunnloven – og for alle oldemødre og bestefedre som nå slippes løs!

Velkommen etter – alle dere andre. Neste år danner vi et sammenhengende tog fra Kirkenes til Lindesnes! Jeg vil gjerne stå et sted i den rekka. Men det er lov å være med i ånden også. LYKKE TIL!

Standard

Julebrev – 2020

Kjære alle menneskene mine.

Jeg vil så gjerne skrive julebrev til alle, men jeg er så svimmel, og det går visst ikke over. Så da prøver jeg på denne måten i stedet. Ett felles-brev i eteren. Man behøver ikke gjøre alt likedan bestandig. Man finner opp nye måter. Slik blir historien til. Mens vi forholder oss til den.

Jeg husker BESTEMOR – den siste krigs-julen vår. 1944. Det var så mørkt. Den vesle bygda vår hadde ikke enda fått elektrisk lys. Det var mangel på alt. Men bestemor hadde spart risengryn. Hun ba oss på grøt juleaften. Da vi kom inn i stua hennes, måtte vi skjerme øynene, for et slikt lys var vi ikke vant med. Hun hadde spart parafin og tent alle lampene sine. Hun hadde funnet fram lysestumper fra år tilbake og plassert dem rundt omkring. Vi skulle få oppleve hva lys kan være. Det var hennes gave til oss. Hun hadde selv lengtet så veldig etter LYS. Lengtet etter FREDEN.

Vi også lengter veldig denne julen. Etter å se lyset i tunnelen. Etter fri ferdsel og varme klemmer og kos og nærhet. Vi vet at det kommer snart. Fortere jo mer tålmodige vi er.  Men vi har lov å tenne lys. Masse lys. Slik at ingen krok er mørk. Jeg finner fram all den julepynt jeg har. Gammelt og nytt. Alt skal få komme fram og skinne. Kanskje for siste gang. Jeg vet ikke hvor lenge kan styre eget hjem. Men jeg gjør det nå. Og vil bruke alle lys-muligheter jeg har – ute og inne. Jeg vil beruse meg i lys.

JULEN har alltid vært en lysfest her oppe i nord. Når det er aller mørkest, snur lyset og kommer tilbake til oss. Den kristne julefesten fører den opplevelsen videre. Tanken får kosmiske dimensjoner. Jesus er «verdens lys». Det er så mye mørk materie der ute, sier de som steller med sånt. Men JESUS er «lys materie» – helt igjennom. Og han kom til oss. Himmelen åpnet seg og englene sang. Sånt skjer ikke hver natt. Bare den julenatten – da Jesus ble født. På et leie av strå, mens dyrene så på. Så helt jordisk og naturlig. Men over stedet sto en stjerne og skinte med et utrolig klart lys. Vi lengter etter lys. Men vi har nok alle litt «lys materie» i oss.
Noe som kan bli tent og lyse.
Kjærlighet, glede, fred. Julens gaver. De er der alltid. Også i år med krig eller sykdommer. Vi lever av lyset fra «moder sol». Men vi er «Lysets barn» fordi vi har en far som bor i lyset.
Det er julens budskap. Ikke noe mindre enn det. 

Jeg ønsker alle mennesker en god jul med masse lys og varme. Og en vår med sol og glede.

Hilsen oldemor

Standard

VENNER I VINDUET.

 I dag. Jeg våknet etter god, lang søvn. Lenge siden sist. Ingen tanker i hodet. Kroppen likte å ta fatt. Disig, lav sol. Ute på trammen er det enda blomster i urnene. Rosen inni hjørnet har to utsprungne rosa blomster tett sammen – og nå en liten mørkerød knopp. Hvor kom den fra?

Jeg bor helt alene. Verken hund eller katt er tatt inn i min omsorg. Har egentlig nok med meg selv. Men snille folk gir meg potteplanter. De fyller mitt eneste stuevindu. Står der de står. Helt avhengige av min oppmerksomhet og gunst. Jeg er distre og glemmer. Da SER de på meg. Helt sant. De som tror at planter ikke ser, de skjønner ikke. De har forlest seg på fakta. Nei, blomster har ikke øyne, som oss. Men de ser – med hele seg. Suger alt inn med lyset de lever av. De ser så jeg kjenner det. Vibrerer sammen med alt levende omkring dem. Og jeg er det eneste de har. På denne siden av vindus-glasset. Jeg må dele mitt vann og alt annet jeg har. De kan være like krevende som småbarn. Straffer meg med visne blomster og gule blader. Men kan også belønne med strålende blomster-smil. Velsignet være dem da. 

Jeg leste en gang en «forsknings-rapport». Vet ikke om den var vitenskapelig akseptert. Men de hadde undersøkt planter meget nøye og målte spenninger. De mente å registrere at plantene reagerte på det som skjedde med dem. Og at de reagerte ulikt på folk de kjente og på fremmede som kom. Det helt utrolige var at de mente å observere at når deres «omsorgs-personer» hadde vært borte, så reagerte plantene positivt allerede når personene begynte på hjemreisen. De «gledet» seg. Ble lettet? De risikerte ikke lenger å dø alene av tørst. Det må være vanskelig å være så hjelpeløs. Helt avhengig av andre. De er virkelig som små barn. Det er nesten nifst å tenke på.

Jeg husker fra mitt liv en bestemt plante – en grønn med store flikete blader. Den holdt til i mine foreldres stue. Jeg var hos dem den dagen de begge måtte forlate huset sitt for å flytte på sykehjem. Det var i Finnmark i januar. Så mørkt og trist som noe kunne være. Jeg hadde hjulpet dem av sted. Funnet fram tøy til dem. Alt de burde ha med. Fått dem på plass i hver sin rene hvite seng. Sagt adjø. Nå var jeg tilbake i huset for å rydde opp. Jeg måtte selv sydover igjen til familie og jobb. Jeg var veldig sliten.

Huset ville bli stående tomt til sommeren. Jeg og søsknene mine fikk ordne resten da. Det så ganske ryddig ut. Men det var planter i vinduene. De ville ikke overleve der. Kulden og tørken ville ta dem. En kusine var med meg og kjørte i bilen sin. Vi ble enige om at vi fikk forbarme oss over de forlatte. Noen pjuskete julegleder og andre typiske potteplanter. Vi fant en pappeske og stablet dem oppi. Om de fant fosterforeldre, vet jeg ikke. Jeg overlot det til kusinen, som ikke var altfor begeistret over tilliten. Men den store grønne med de flikete bladene var altfor besværlig. Den var tung og tok så mye plass. Den fikk bare bli igjen. Jeg gikk ut med de andre plantene i esken, og så meg rundt før jeg slukket lyset. Sa et siste adjø til den stuen som hadde vært et varmt foreldre- hjem. Nå skulle det stå der – koldt og tomt.

DA var den den SÅ på meg. Med de store flikende bladene. «Det er ikke lov å etterlate noen i hjelpeløs tilstand». Den setningen sitter i meg. Fra jussen til min mann. Her var det ikke tvil. Jeg overga den til en sikker død. I kulde og ensomhet. Kunne jeg det? Den planten hadde tross alt livet opp i min mors og fars enkle stue. 

Plutselig visste jeg. Den måtte bli med. Min kusine var snill. Fant seg i det. Visste at dette hadde vært en tøff dag for meg. Sa hun kunne sette den i gangen sin.

Der så jeg den igjen noen år senere. Den hadde vokst og trivdes over all måte. Kusinen viste meg stolt. De store grønne bladene dekket veggen i trappe-oppgangen – og gjorde rommet til noe helt spesielt.

Jeg gjentar hva jeg før har sagt: Man skal ikke avskrive noen for tidlig. Ikke i det hele tatt. Så lenge det er liv – kan alt skje. Liv er fremfor alt – muligheter. Også for den som har passert alle aldersgrenser.  Og om vår januar fryser jorden kald og hard, finnes det vår og muligheter også bortenfor der. 

Standard

Karantene

MARS 2020.  

                        Karantene, refleksjoner, konspirasjoner.

Det begynte da. Man så faren og gikk i beredskap. Helseråd, isolasjon av de mest sårbare, nedstenginger og forbud. Mye ble annerledes.

Siden har jeg vært i «mild karantene». 8 måneder for det meste alene i mitt lille hus. Hittil har det gått bra. Jeg er frisk. Jeg følger med via TV, aviser og nett. Alle er snille. Jeg er plommen i egget.

Men det blir mye tid til å tenke. Min barndom i de forrige 20-årene kommer nær. Den gang bodde jeg også i et lite hvitt hus nær havet og var mye alene. Foreldrene sørget for meg. Nå er det voksne barn som gjør det. De handler og informerer.

Den gang kom verden til meg via mamma og pappa. Ørene mine hang ved dem. De var begge taleføre. På hvert sitt vis.

Pappa var lærer og snakket gjerne i «sentenser». Fyndige konklusjoner som skulle bli sittende i hodet på elevene. Mamma var dramatisk. Kunne vært skuespiller. Hun interesserte seg for mennesker og alt galt som kunne hende. Var det ikke andre der, så snakket hun til meg. Vet ikke om de tenkte på at jeg oppfattet alt de sa og tok det til meg? Kanskje når vi hadde gjester. Da så noen på meg og sa: «Husk at små gryter har også ører.» Jeg visste hva det betød. Men det var nok helst når det gjaldt sladder. Sånt man ikke måtte si videre. Jeg  gjorde det noen ganger. Jeg ble begeistret over nye ord og vendinger. Sparte på dem og ventet på passende anledning til å bruke dem. Det kunne gå riktig galt.

Men jeg fikk iallfall tidlig et forhold til både klima, kriger og epidemier. Mamma var opptatt av ISTIDEN. Vi så spor av den over alt. De tørre endemorene. Det må ha vært ekstra kaldt i 20-årenes Finnmark. Man frøs. Mødrene sa det var en bra sommer om de kunne legge vekk barnas votter en stund. Mamma mente at en ny istid var på veg. Ivrige forskere ville til Nordpolen, men frøs i hjel. Undres hva mamma ville sagt nå når Nordpolen smelter, så isbjørner ikke har noe å gå på. Ville hun vært glad?

Krig var fælt.  VERDENSKRIGEN, den hadde ikke fått nummer enda, preget mine foreldres ungdom. Norge var nøytralt. Men sjøfolk ble torpedert og druknet. Det var blokade og lite mat. Mye arbeidsløshet og nød. Også hos oss. Alle var trette av krigen.

Så –  etter nær fire år skrev avisen en vanlig dag: «Intet nytt fra Vestfronten.» En forfatter gikk ned i skyttergravene en slik dag, og han hadde nok å fortelle.

Det kom en bok om det.  Mamma leste den og ble veldig opptatt av de unge soldatene som opplevde så mye vondt. Og vi andre gadd ikke å høre om det . Hvorfor måtte de egentlig slåss? Det er bedre med fred. Pappa brummet enig. Man fikk «Nasjonenes Forbund».

Verdenskrigen ble fulgt av EPIDEMIER. Mange unge døde i spanske-syken. Matmangel og nød førte til at tuberkulosen blomstret opp. Hele familier døde.  Vi lærte tidlig at det fantes noe «bittelite», som smittet og gjorde folk syke. Man måtte vaske mye og holde avstand. Særlig hvis man hostet.

Min karantene i 2020 er som en repetisjon av det jeg lærte i mitt første 20-tall. Bare at alt er mer og større. I løpet av 100 år er vi blitt ca. 4 ganger så mange her på jorden. Vi har bygget hus, veger, flyplasser og fabrikker til enda flere. Vi har produsert nok varer til minst dobbelt så mange. Og vi har etterlatt oss mere søppel enn alle foran oss til sammen. Vær og klima er ikke lenger bare noe som ER.  Vi mennesker produserer det også. 

Vi har kriger uten tall i uryddige former. Demokratier blir diktaturer i smug. Politikk og religioner er mixet på måter det kan være vanskelig å se. Selv opplyste og velmenende folk blir ofre for tvilsomme ideer. 

Og midt i dette får vi (eller produserer?) et virus vi ikke kan stoppe. Annet enn med store forsakelser. Noen mener dette kan utnyttes av onde folk til å lage en verden a la «1984» eller BRAWE NEW WORD. Noen vil nok gjerne forsøke.

Det er ikke spøk å være gammel i karantene med slike tanker.

MEN. Jeg tenker og mener at om det finnes en logikk og mening bak vårt liv her på jorden, da blir vi ikke bare overlatt til oss selv i dette uføret. Vi har grunn til å tro på en Skaper, som vil noe med oss. Et gammelt skrift forteller at han ga oss «råderett» over jorden. Det vil si at vi får bruke den under ansvar. Vi er de eneste skapningene som kan det – hvis vi vil. Dyrene og resten av naturen er avhengige av oss der. Og hvilket alternativ har vi – annet enn å forsøke?

Vi fikk også beskjed om å være fruktbare og bli mange. Jeg tror at Skaperen vil utnytte jordens kapasitet så lenge som mulig. Vår klode er det eneste sted vi kjenner hvor det har lyktes å skape liv. Til og med høyere livsformer som kan tenke abstrakt og har sans for det åndelige. (Metafysiske.) Jeg tror jorden er et produksjons-sted for «sjeler». Skaperen samler på dem. Og de kan bare bli til i et miljø som vårt. Det har tatt lang tid. Men nå er vi flere enn noen gang før.

Etter ca. 200 000 (?) år et vi blitt ca. 8 milliarder. Dersom det er mulig å fortsette, ville det være dårlig ressursbruk å avlyse det hele nå. Skaperens gevinst vil kunne dobles i løpet av noen få år. Dersom vi gjør vårt. Vi begynner  å forstå hva som må til. Men det krever innsats på mange plan.

Et problem er at vi kan ikke bruke de metodene som er beskrevet i «1984» og i BRAWE  NEW  WORLD. For de metodene tar bare vare på mennesket som en fysisk art. Det er ikke godt nok. Menneskene må få beholde sin «frie vilje» dersom «prosjektet» skal ha mening. «Roboter» er ikke av interesse.

Etter et langt liv har jeg mange kontakter. Jeg får innspill fra mange kanter. Jeg får vite at det finnes konspirasjonsteorier av mange slag. Noen mener at kampen mot korona er en dekk-operasjon. Skumle krefter vil med helsestell som alibi, få oss alle under kontroll og lage en verden a la «1984». Det er vel mulig. Men det er lettere å tro at de som står bak slike teorier, er folk som tenker mest på egne penger. Å ta klima- og miljøhensyn, vil koste i første omgang. Selv om det er nødvendig for å overleve. Lock-down for å redde de svakere fra covid-19 kan gå ut over noens forretninger. Det er i sum og på sikt en mangel på fremsyn og samhold, som ødelegger for alle. Det er bedre å lete etter de beste løsningene sammen. 

Sånn kan en gammel kone i karantene gå og tenke. Derfor har jeg og mine unge «hjelpere» planer om å ta noen av bloggene fra denne tiden og samle dem i et hefte med fokus på særlig slike saker. Jeg skal prøve å klippe og sy og lappe litt. Hvis jeg fortsatt greier å jobbe systematisk? Jeg er blitt mere som barn igjen. Liker helst «fri lek». Jobber best når det kreative får styre.  Men håper det går!

Standard

Høst

Det er høst. Også for meg. «Rocambole var ikke død». Ikke oldemor heller. Jeg har ikke hatt skrivesperre. Her flyter av ord og ark. Men hva vil man dele? Ut i det blå. Blant alle andre millioner ord som tales og skrives. Hva mangler?

ALT er egentlig «informasjon», har noen kloke funnet ut. Atomer og celler er informasjon i mer og mindre fast form. Av ord er du kommet. Til ord skal du bli. Sånn er det. Skriften sier: Gud sa «bli» – og det ble. Har du «koden» kan du skape eller oppløse materie. Mitt EGO er en oppskrift. Har du mitt DNA. Har du meg. Enten du er politi eller røver. 

Er alt dette informasjon uten hensikt og mening? Strødd ut ved en feil? Eller bare på slump. Det er lov å undres. Og jeg gjør det. Tenker at det må være en mening bak. Noe annet virker ulogisk. 

Vi spør oss jo – vi små – når vi ser ut i rommet: Hvorfor er vi her? Blant alt det som svever og skinner og mørkner der ute, har vi hittil ikke funnet noe annet levende, som har ord og tenker med dem. Er vi en tilfeldig merkelighet? Eller er det noen som vil ha oss i tale?

Menneskets historie forteller oss at slik har de fra første stund undret og spurt. Vi finner spor som viser at de mente alvor. Og at de opplevde å få svar. De var overbevist om at det «var noen der». Noe som var «mere enn dem selv». 

Vår kristne Guds-tradisjon, som har lange røtter, sier at Gud sendte sitt «ORD» til verden, konkretisert i ett bestemt menneske. Jesus var «informasjon», som mennesker kunne forstå.

Dette ble mye ord. Ville bare si at ord er viktige. Det er viktig hva vi sier om ting. Det er viktig hva vi tenker. Det er viktig hva vi tenker om det som skjer oss nå. Vi kan tenke at vårt virus bare er noe trøbbel vi må forbi. Vi kan tenke at det med forurensning og klima sikkert ordner seg etter hvert. Vi kan tenke at det er best å ikke tenke. Og vi kan tenke at alt går nedenom – uansett. Så kos deg mens du kan. Det er DAGEN og ikke fremtiden som er din.

ELLER: Du kan tenke at dette er DIN TID til å leve og bety noe. Dette kan være begynnelsen på noe fint. Vi har en kjempeutfordring foran oss. Men vi har også veldig mange muligheter til å gjøre noe, mye kunnskap og fine redskaper. Vi kan gjøre det uten å bruke vold og våpen. Alt vi gjør får egentlig dobbel effekt.

Vår situasjon er jo den at vi er havnet i en slags dobbel-konflikt med naturen.  Den angriper oss med ukjente virus, mens vi forurenser den med vårt søppel. Men det er faktisk slik at når vi beskytter oss mot viruset, bidrar vi gjerne samtidig til at forurensningen går ned. F.eks.: Covid-19 har greid noe ingen trodde var mulig – å sette meste-parten av fly-flåten på bakken. Folk holder seg hjemme og dyrker grønnsaker i stedet. Vi blir sunnere. Dødsraten går ned – til tross for korona. Fantasien blir tatt i bruk. Vi får mer kontakt med virkeligheten. 

Det er bra. For vi må lære en ny måte å leve på. Hvis vi vil fortsette. Noe av det er å finne igjen i fortiden. Men mye er også en dreining og forbedring av vår moderne teknikk. Vi må se på hvordan den virker for «helheten». Vår samlede klode med stort og smått. Det er en riktig globalisering. Ikke bare noe som skal hjelpe noen til gevinster og behagelige liv. 

Da jeg var ung, ble vi satt på en svær prøve. En gal ideologi ville overta verden med krig og vold. Verden ble delt i to. Man kunne bare kjempe imot og satse alt. Det var fryktelig, men vi greide det. Vi var glade, men vi sa: ALDRI  MERE.

Det har gått bare sånn passe. Men DENNE utfordringen må vi kunne klare uten å slippe krigen løs. Og hvordan skulle en krig kunne hjelpe oss med dette? 

Jeg husker de snakket mye om at krigen skyldtes rikinger som sto bak og tjente på våpensalg. De dro i snorene.  Men hvem ville kunne tjene på en slik krig nå? Bare de som har villa på Mars. Tror jeg. Men galskap finnes jo.

Vi må kunne gå sammen om dette. Vi må, hvis vi vil at verden skal bestå. Og det krever faktisk ikke så mye. Ikke liv og helse. Bare litt måtehold og sunn fornuft. Vi må ta ansvar for det vi har og det vi er. 

Vi er gitt evnen til å tenke både praktisk og etisk. Vi er blitt fortalt hva som er riktig. Vi har lov til å be om hjelp av det som er «sterkere enn oss». Det KAN være at verden har nådd bristepunktet. Men inntil så er bevist er det vårt ansvar å gjøre alt vi kan for at den skal bestå. For det finnes kanskje noen liv der foran som gjerne vil bli født? Som vil være med på reisen mot noe vi bare aner. Og det ville bli så fint her også nå – om vi bare «kunne se hva som fører til vår fred».

Standard

FREDS-RUSS. Et 75 års-minne.

Kjære KG-russ 1945 – og andre «fredsruss». Mai 2020.

I går var det 8.mai. Og vi ble tatt med tilbake til 1945. Dagen da alle fant fram det de hadde av flagg og norske farger. Vi var russ det året – men illegalt. Vi hadde gjort et lite forsøk på feiring med tidlig-frokost hjemme hos noen før skole-tid en dag. Men vi ble oppdaget og straffet. Måtte skrive historie-oppgave. Som om ikke hendelsen var historisk nok i seg selv. Men det var en ukes tid før det helt store hendte.

Kvelden før var full av rykter. Vi visste ikke noe sikkert. Men vi tok toget som vanlig. Da vi kom til Oslo var alt kaos og forvirring. Folk fór omkring og ropte. Vi fant fort ut at det ikke ble skole. Men vi traff kameratene, og så vandret vi rundt resten av dagen – uten mat og drikke. Helt til det mørknet. Da ble gate- lysene tent. For første gang på mange år. De ny-grønne trærne skinte i lyset. Folk kastet blendingsgardiner ned på gatene, og man tente bål. Det kom laste-biler med folk fra Grini. Alle ropte og sang. Vi gikk i en rus. Jeg kom meg vel hjem til hybelen ut på kvelden og fikk i meg litt mat. Men vi hadde ikke merket hverken sult eller tørst. Det var 8. mai.

75 år senere sitter jeg i min stol her vestpå og ser bilder fra den dagen. Ser om jeg skulle oppdage mitt eget fjes inni mengden. Men jeg sto sjelden fremst. Alt gir en rar følelse. Det setter vår koronatid i perspektiv.

Hva skjedde etter gleden? Det kom så mangt. Som vi ikke tenkte da. Vi skulle gjennom et oppgjør. Vi skulle leve med atom-trussel og kald krig. Vi skulle bli rike og leve i vår egen framtidsvisjon. Våre oldebarn fødes inn i en helt annen verden. Med visjoner som ikke er bare gode. Vi lever snart på vår egen søppel-dynge. Vi kan stå foran en kollaps. Og nå kjemper vi også mot ukjente virus. Det var ikke sånn vi hadde tenkt.

Vårherre er skjøvet ut på sidelinjen. Kanskje det er på tide å heller ta ham med på råd? Nå skal vi feire 17. mai. Var det ikke da de hadde «Vårherre attåt»? Hva med heller å la ham vise veg? Vi skal jo feire «annerledes» i år. Sånn kan gamle folk tenke. Her man sitter lydig på sidelinjen og venter på at viruset gir seg. «Eldre-karantene» er jo egentlig en honnør. Man vil ikke miste «eldrebølgen». Vi blir tatt vare på. Vi er klenodier. Og vi ble ikke ofret til «korona-dragen».

Jeg tenker at også det å være gammel, er en verdi som skal forvaltes. Til det felles beste. Tradisjoner og verdier skal holdes i hevd. Både de jordnære og de mer åndelige. Det har tatt lang tid å bære dem frem. Så mye blir lett oversett og glemt i en tid hvor det daglig er nye ting å forholde seg til. Og de nye tingene endrer seg hele tiden. Det har man erfart. Ikke før er noe innlært, så er det passe’. Til slutt orker man ikke mer. Man står og uler som «Pavlovs hunder». Da kan det være godt med noe gammelt å lene seg mot.

Neste uke er det 17.mai. Russen har forberedt og gledet seg. Nå blir det meste utsatt til høsten. De er skuffet. Russen i 45 hadde ingenting forberedt. Og så ble det plutselig 17.mai likevel. Livet er fullt av det uventede. Det gikk bra. Det ble veldig billig, men mye moro. Vi var så lite bortskjemt med fest. Vi var lykkelige.

For fem år siden, da vi feiret sytti, foreslo jeg at vi kunne ta sikte på ny feiring nå ved 75. jubileet. Hvis vi holdt oss på beina. Og noen har da gjort det. Men nå er det verden det er noe galt med. Det måles avstander og telles folk. Det blir neppe noe frammøte i Josefines-gate i år. Kanskje tar noen kontakt via Facebook? De eldre er visst ivrige der. Ellers er det ikke veldig stas med 95-åringer. Det er 100 åringer som er populære. Så vi skal vel bare si ha det – og vel møtt igjen i 2025? Da må det være vår tur?

Vi er igjen blitt minnet om 9.april og bomber over Oslo. Aprildagene – og årene etter dem. Det var tøffe tider. Nå vet vi det er tøft å være gammel også. Vegen er humpete, og doningen skumper. Men veteraner tåler en del. Og så lenge vi ikke «får avskjed i nåde», er det bare å stå på etter evne.

Hvis ikke tror jeg det blir en samling i det hinsidige. Jeg tror bestemt at Lai – vår alltid russeformann – er i stand til det. Han har heiet oss frem gjennom livet. Og helt der fremme skal alt fullendes i en større jubel enn selv en 17.mai etter krigsår kan fremkalle. Vi rett og slett satser på det. Ha det godt så lenge!

Takknemlig vennehilsen fra oldemor – «freds-russ» fra 1945.

Standard

April.  1940 og 2020.

April har vært her, og det var ingen spøk. Det er en måned som kan snu om på så mye. Den gjorde det nå, som for 80 år siden. Men ikke på samme måte. Det mener de andre gamle jeg kjenner. Det er en grunnleggende forskjell et sted. 

9. april 1940. Vi våknet av motordur over oss. Fly over dalen? Det var uvanlig. Vi løp ut for å se. To småfly sneiet så vidt over bakkekammen mens de strødde ut hvite ark, som seilte mot oss. Vi samlet dem vi fikk tak i. Der sto det med store bokstaver: «MELDING  TIL DET NORSKE FOLK.» VI var nå okkupert av tyske soldater, men hvis vi holdt oss rolige, ville ikke noe galt skje. De kom som venner for å hindre at vi ble tatt av England. –

Jeg var 15 år. Vi visste at det var krig i verden. Vi hadde bodd på grensen helt i nordøst mot Finland. Der falt det bomber da Russland åpnet «Vinterkrigen» senhøstes 1939. Far sendte oss 4 barn og mor til hennes familie sørpå. Vi hadde leiet oss inn på en liten fjellgård nær dem. Nå ventet vi på å kunne reise hjem igjen. Men så skjedde dette. Plutselig var KRIG noe som var HER.

Det var uventet. De voksne hadde nok snakket om at Norge «kunne bli dradd inn i krigen», men så våkner vi en morgen og er hærtatt. Vi var ikke forberedt. Man hadde innført rasjonering med tanke på handels-blokkade og for å unngå hamstring. Men det var noe annet. Vi var herrer i eget hus. Vi var jo hjemme, og ingenting var virkelig farlig. Men NÅ?

Vi bodde avsides. Var ikke midt oppe i noe. Men en kvinne gikk over tunet med sin gråtende datter. Hun hadde fått beskjed om at den unge mannen hennes var falt i kamp et sted. Vi så ikke blod. Bare tårer. Men vi visste at vår onkel var offiser på vakt i nord. Pappa var også der oppe. Og vi visste ikke noe om dem.

Det gikk rykter om at tyske soldater hvis de kom, tok med seg penger og annet de fant. Mamma hadde bare 20 kroner i kontanter og visste ikke når hun kunne få noe igjen. Hun puttet pengene i en liten eske. Med meg som vitne, gjemte hun dem i steinrøysa bak huset. 20 kroner var tross alt penger den gangen.

Vi greide oss. Vi bodde blant snille folk. Husfolket gav oss melk. Vi fikk holde noen høner, som gav oss egg. Og folk gav oss killing-skrotter. Slike som ikke skulle leve. Dem kokte vi suppe på. Dessuten hadde vi slektninger. Bestemor og bestefar. Trygghet i massevis. Og man ba aftenbønn som før. Alt ville bli bra.

Men det rare var radioen. Den fortalte oss hva som skjedde i verden. Men ting stemte ikke. Noe var feil. Men man visste ikke hva. De bare beskrev en annen virkelighet. Vi lærte etter hvert: Det finnes sannhet og løgn – og propaganda. Det er viktig å skjønne hva som er hva.

Men løgnen var ikke det verste. Sannheten var gjerne verre. En proff stemme leste opp: «Skutt blir den som – – og den som – -.» Det var sant. For senere fikk vi vite: «Skutt ble i dag N.N. og N.N.» Etc. Lov og rett var ikke lenger gyldig. «Rettsstaten» fungerte ikke mer. Vi var i fiendtlige tilfeldigheters vold. Ingen passet på oss. Noen kunne gjøre hva de ville med oss. Det fantes ingen klage-instans. Å si noe var livsfarlig. Og man visste ikke hvem som kunne være farlig. Å leve i et hysj-hysj-klima med så mye undergrunns-nytt og offisiell propaganda i en mix, det var ikke lett. Slett ikke for de unge. Tror jeg ble vaksinert mot propaganda og all slags ideologi. Eller allergisk mot det? Jeg reagerer iallfall.

Hvorfor komme med dette? Jeg har vel gått her med tid til å tenke og minnes. Kjent på forskjellen mellom da og nå. Hva er viktig å forstå i det som skjer idag? Jeg tenker at forskjellen på 1940 og nå, det er at vi kan bestemme hjemme hos oss selv. Vi har et rettssystem vi kjenner og er trygge på. Vi har tillit til dem som styrer. Vi har valgt dem selv. Og vi kan si fra hvis vi er uenige. Uten å bli skutt eller satt i fengsel. Å miste det var enda skumlere enn korona-virus.

Jeg er så glad for at den tryggheten har bestått sin prøve nå. Tilliten er der mellom oss. Vi vet ikke om alt ble perfekt. Det skal vel noe til. Men alle vil og gjør sitt beste. Og vi får lov å si fra. Finne på noe bedre om det er mulig. Vi vil  hverandre vel. De aller fleste. Og vi må vel greie «de vanskelige» også. 

Men vi trenger så til mennesker som kan bevare ro i sinnet, fred i hjertet og som i stedet for å seile med vinden, kaster ut anker i kjent farvann og driver sitt daglige fiske der. Vi får tro det blir nok å gjøre for alle når vi må greie mere selv. I år må vi ikke bare arbeide mer hjemme. Vi får til og med feriere her.  I verdens fineste ferieland. Det er ikke synd på oss. 

Om grenser er stengt og avstand pålagt, finnes det «grenseløse» alltid innen rekkevidde. Kjærligheten kjenner ingen grenser. Den finner alltid en veg. Selv dødens terskel trår den freidig over. Han som kaller seg Den gode hyrde, sier at ingen ting -(ikke en gang virus)- kan skille oss fra Hans kjærlighet. Han som sa at han har hele verden i sin hånd, sa at han leter til han har funnet den aller siste. Hvem nå det kan bli? Får vi noen gang vite det tro? 

Sånt kan en gammel oldemor undres på.

Standard

Old And In Quarantine

I am in quarantine. My family ordered it. With my consent. They want to take care of me. They think I am worth it. That moves me. And I am content.

I stay in my little house on our island and wait. I do not know for sure for what?

For something to come – or something to pass? We will see.

It reminds me of a story from our history. From the time of “The Black Death”. A farmer had a daughter whom he loved very much. He shut her up in his storehouse with what she needed for her survival. She stayed there alone while she waited for the pest to pass. When someone found her and let her out, her whole family was gone. I wonder- what did she feel?

But she could start anew. Her fathers family could go on. But a great-grandma? Just sorrows. But that will not be – they say- because this coronavirus is easy with the young ones. They dwell with the old. Why?

By the way- I never thought it were something to worry about. At school we used to sing a song before we left. We stood there with our schoolbags – ready for freedom and play. And we sang joyfully the last words: “and then I die in God`s good time in the name of Jesus.” Everything was cared for. The setting was safe. But everything was open. Why not the same now?

So here I am sitting – like the Virgin in the storehouse, while good people bring me what I need. I have so much to do. I must make my priorities. I must cut down on my listening to the news. Rather use the TV as a window to nature and life of animals and common people. Tv has many worthy programs if we find them. I am a grateful consumer.

But what I like best, is when I get greetings via mail or SMS. With pictures. Once suddenly baby Tormod laughed on the screen so I began to laugh myself. And the brand-new one that I have not met yet, she was there today in 3 versions. I can just dream what she will become like. I will never see it myself. But I am so glad to know she exists. What a gift to live so long, and get so much. I never expected all that much.

Here in my living-room I can see close pictures of stars and planets I did not know existed. Reality is growing. I always was interested in the universe. What is really going on out there? We can just imagine.

I am much better off than the Virgin in the storehouse. I am happy that I am not in her place. I feel surrounded by family. My daughter and my sisters who live in Oslo-region, keep contact via mail and phone. My grandchildren remember me. My daughter-in-law sends me snacks from her kitchen. I am
alone, but not lonesome.

My son is the one who visits me. For practical reasons. Visits must be few. But it is good to see persons “live”. We keep distance and wash hands. And talk a bit around the situation. Wondering together.

My husband worked his whole life in “The civil-defense-department”. They planned for all sorts of scenarios. I think he would have appreciated the way the government and the people have met this situation. We have become wealthy and a bit spoiled. That is true. But yet we can give and help others when needed. We may see this as a test for what we can do when crises are coming. It is an exercise. Experience is important.

It is something positive in all this. It may make us ready to handle the bigger challenge of our time – the climate-crises. And in fact – our dispositions now- have already given us fresher air and less CO2 in the atmosphere. Maybe this will be the great turn-around for our climate as well as for our willingness and ability to cooperate. We may always hope!

Maybe we also will be kinder and more helpful? Just now my granddaughter knocked at my door bringing me food from her dinner and a bag with something to cheer me up. It is a special and moving experience to be a “grandma in quarantine”. I feel so cared for.

Our King is also in quarantine. King Harald was born when I was a schoolgirl. I said to myself: “He will be my King when I am old”. And so, he is. And now we are in quarantine the two of us. Simultaneously.

I write this as a greeting to other old persons who are in the same situation. We may think of each other. “Have a great” quarantine-time!” Best wishes from Great grandma.

Standard

Eldre-karantene

Jeg er i karantene. Bare familie-pålagt. Frivillig. For å skånes. Man finnes bevarings-verdig. Det rører. Og jeg har det bra.

Jeg er her i mitt eget lille hus på Øyas lille «Himmelbjerg» og venter – jeg vet ikke riktig på hva? At noe kommer – eller noe går over? Vi får se.

Jeg kommer i hu en fortelling fra Svartedauen. En bonde hadde en eneste datter som var ham meget kjær. Han låste henne inne på stabburet med alt hun kunne trenge av mat og drikke framover. Så ventet hun der alene mens pesten raste fra seg. Da noen senere fant henne og slapp henne ut, da var alle hennes borte. Jeg undres – hvordan kan det ha vært?

Men hun kunne starte på ny. Føre farens slekt videre. Sånn er det ikke med en oldemor. Hun vil nok nødig være den ene som er igjen. Men sånn blir det ikke – heldigvis – sier de. For Koronaen farer lett over de unge. Den fester seg ved de gamle. Hvorfor det?

Man kan tenke mange rare tanker videre derfra. Best å ikke spekulere for mye. En gang får vi kanskje en forklaring. Med mine 95 velbrukte år, kan det jo være et poeng at man fortsatt foretrekkes av noen. Er attraktiv. Selv om det bare er for noen utrivelge virus. 

Jeg har forresten ikke gitt opp kampen på forhånd. Jeg så bilde av en japaner på 103 år som hadde overlevd og tydelig var fornøyd med det. Så kunne han – hvorfor ikke jeg? Jeg synes ikke det er tragisk om jeg er ferdig nå. Men det hører liksom med til livet at det skal være åpent. Det at vi ikke vet, er en del av selve sjarmen. Utfordringen. 

Dessuten har jeg alltid tenkt at det var noe som jeg ikke behøvde å bekymre meg for. Jeg husker en salme vi ofte sang til avslutning på skoledagen. Vi sto der med ferdigpakket ransel, klare til å kaste oss ut i lek og frihet. Sang så fornøyd de siste ordene:« – og så dør når Deg behager – i det gode Jesunavn.» Alt var ivaretatt. Rammen var trygg. Og alt var åpent. Det er vel ikke verre nå.

Så her sitter jeg som jomfruen i buret, mens snille folk skaffer meg det jeg trenger. Jeg har nok å ta meg til. Mye som bør gjøres. Jeg må prioritere. Og jeg må begrense medie-flyten inn min lille stue. Jeg er snart informert så det holder. Lar heller skjermen være et vindu mot natur og dyreliv. Menneskers daglige liv. Det finnes mye verdifullt også midt i alt som flimrer. Jeg forsyner meg glad og med god samvittighet. 

Men det beste er når personlige hilsener kommer på mail eller sms. Med bilder. Plutselig var det baby Tormod som lo mot meg så jeg begynte å le selv. Og den aller nyeste som jeg ikke enda har fått se, hun var der i dag i 3 versjoner. Og jeg kan bare drømme om hva hun vil vokse opp til. Det får nok ikke jeg se. Men det er fint å vite om henne. Det er da en gave å få leve så lenge og se så mye. Jeg er  egentlig overveldet. Hadde aldri ventet noe sånt. 

Og jeg sitter her i stuen min og ser nærbilder av stjerner og planeter som jeg ikke visste fantes. Virkeligheten utvides hele tiden. Jeg har alltid interessert meg for sånt. Hva er det egentlig vi er med på? Man bare aner.

Jeg har det nok så utrolig mye bedre enn hun jomfruen i stabburet. Jeg er så glad jeg ikke er henne. Jeg føler meg omgitt av familie. Min datter og mine søstre som bor østpå, har jeg kontakt med via mail og telefon. Barnebarn og venner husker på meg. Svigerdatter sender godbiter. Jeg er alene, men ikke ensom.

Sønnen min er den som ser til meg. Det passer best slik. Og man skal begrense antall personer. Det er hyggelig med «levende» besøk. Men vi holder avstand og vasker hender. Og vi filosoferer litt rundt det som skjer. 

Mannen min viet hele livet sitt til sivilt beredskap. Man la planer for alle tenkelige scenarier. Jeg tror han ville vært fornøyd med hvordan både myndigheter og folk flest har gått inn i denne situasjonen. Vi er blitt rike og bortskjemte. Det er nok sant. Men vi kan likevel tåle å avstå fra goder og hjelpe andre når det kreves. Vi kan jo se på dette som en test for hva vi er i stand til når det gjelder. Og en øvelse. Trening er viktig.

Noe positivt i alt dette, er at det kan gjøre oss bedre i stand til å løse den enda større utfordringen vår – klimakrisen. Og det er faktisk slik at våre tiltak nå allerede har skapt bedre luft og mindre CO 2 i atmosfæren. Vi får både i pose og sekk. Kanskje dette blir det store vendepunktet både når det gjelder klima og vår vilje og evne til å samarbeide? Det er som alltid lov å håpe.

Kanskje vi blir snillere mot hverandre også? Akkurat nå kom sønnedatter på døren min med gryterett-rest og «oppmuntringspakke» med lesestoff og godis. Tenk at jeg får oppleve noe så rart og fint som å være bestemor i karantene.  Kongen vår er også i karantene. Han som ble født da jeg var skolepike – og jeg tenkte at han blir min konge når jeg er gammel. Det ble han. Vi sitter til og med i karantene samtidig.

Jeg tenker dette som en hilsen til andre eldre som er i samme situasjon. Vi får tenke på hverandre. «Ha en fin karantenetid»! – ønsker oldemor.

Standard