FREDS-RUSS. Et 75 års-minne.

Kjære KG-russ 1945 – og andre «fredsruss». Mai 2020.

I går var det 8.mai. Og vi ble tatt med tilbake til 1945. Dagen da alle fant fram det de hadde av flagg og norske farger. Vi var russ det året – men illegalt. Vi hadde gjort et lite forsøk på feiring med tidlig-frokost hjemme hos noen før skole-tid en dag. Men vi ble oppdaget og straffet. Måtte skrive historie-oppgave. Som om ikke hendelsen var historisk nok i seg selv. Men det var en ukes tid før det helt store hendte.

Kvelden før var full av rykter. Vi visste ikke noe sikkert. Men vi tok toget som vanlig. Da vi kom til Oslo var alt kaos og forvirring. Folk fór omkring og ropte. Vi fant fort ut at det ikke ble skole. Men vi traff kameratene, og så vandret vi rundt resten av dagen – uten mat og drikke. Helt til det mørknet. Da ble gate- lysene tent. For første gang på mange år. De ny-grønne trærne skinte i lyset. Folk kastet blendingsgardiner ned på gatene, og man tente bål. Det kom laste-biler med folk fra Grini. Alle ropte og sang. Vi gikk i en rus. Jeg kom meg vel hjem til hybelen ut på kvelden og fikk i meg litt mat. Men vi hadde ikke merket hverken sult eller tørst. Det var 8. mai.

75 år senere sitter jeg i min stol her vestpå og ser bilder fra den dagen. Ser om jeg skulle oppdage mitt eget fjes inni mengden. Men jeg sto sjelden fremst. Alt gir en rar følelse. Det setter vår koronatid i perspektiv.

Hva skjedde etter gleden? Det kom så mangt. Som vi ikke tenkte da. Vi skulle gjennom et oppgjør. Vi skulle leve med atom-trussel og kald krig. Vi skulle bli rike og leve i vår egen framtidsvisjon. Våre oldebarn fødes inn i en helt annen verden. Med visjoner som ikke er bare gode. Vi lever snart på vår egen søppel-dynge. Vi kan stå foran en kollaps. Og nå kjemper vi også mot ukjente virus. Det var ikke sånn vi hadde tenkt.

Vårherre er skjøvet ut på sidelinjen. Kanskje det er på tide å heller ta ham med på råd? Nå skal vi feire 17. mai. Var det ikke da de hadde «Vårherre attåt»? Hva med heller å la ham vise veg? Vi skal jo feire «annerledes» i år. Sånn kan gamle folk tenke. Her man sitter lydig på sidelinjen og venter på at viruset gir seg. «Eldre-karantene» er jo egentlig en honnør. Man vil ikke miste «eldrebølgen». Vi blir tatt vare på. Vi er klenodier. Og vi ble ikke ofret til «korona-dragen».

Jeg tenker at også det å være gammel, er en verdi som skal forvaltes. Til det felles beste. Tradisjoner og verdier skal holdes i hevd. Både de jordnære og de mer åndelige. Det har tatt lang tid å bære dem frem. Så mye blir lett oversett og glemt i en tid hvor det daglig er nye ting å forholde seg til. Og de nye tingene endrer seg hele tiden. Det har man erfart. Ikke før er noe innlært, så er det passe’. Til slutt orker man ikke mer. Man står og uler som «Pavlovs hunder». Da kan det være godt med noe gammelt å lene seg mot.

Neste uke er det 17.mai. Russen har forberedt og gledet seg. Nå blir det meste utsatt til høsten. De er skuffet. Russen i 45 hadde ingenting forberedt. Og så ble det plutselig 17.mai likevel. Livet er fullt av det uventede. Det gikk bra. Det ble veldig billig, men mye moro. Vi var så lite bortskjemt med fest. Vi var lykkelige.

For fem år siden, da vi feiret sytti, foreslo jeg at vi kunne ta sikte på ny feiring nå ved 75. jubileet. Hvis vi holdt oss på beina. Og noen har da gjort det. Men nå er det verden det er noe galt med. Det måles avstander og telles folk. Det blir neppe noe frammøte i Josefines-gate i år. Kanskje tar noen kontakt via Facebook? De eldre er visst ivrige der. Ellers er det ikke veldig stas med 95-åringer. Det er 100 åringer som er populære. Så vi skal vel bare si ha det – og vel møtt igjen i 2025? Da må det være vår tur?

Vi er igjen blitt minnet om 9.april og bomber over Oslo. Aprildagene – og årene etter dem. Det var tøffe tider. Nå vet vi det er tøft å være gammel også. Vegen er humpete, og doningen skumper. Men veteraner tåler en del. Og så lenge vi ikke «får avskjed i nåde», er det bare å stå på etter evne.

Hvis ikke tror jeg det blir en samling i det hinsidige. Jeg tror bestemt at Lai – vår alltid russeformann – er i stand til det. Han har heiet oss frem gjennom livet. Og helt der fremme skal alt fullendes i en større jubel enn selv en 17.mai etter krigsår kan fremkalle. Vi rett og slett satser på det. Ha det godt så lenge!

Takknemlig vennehilsen fra oldemor – «freds-russ» fra 1945.

Standard

April.  1940 og 2020.

April har vært her, og det var ingen spøk. Det er en måned som kan snu om på så mye. Den gjorde det nå, som for 80 år siden. Men ikke på samme måte. Det mener de andre gamle jeg kjenner. Det er en grunnleggende forskjell et sted. 

9. april 1940. Vi våknet av motordur over oss. Fly over dalen? Det var uvanlig. Vi løp ut for å se. To småfly sneiet så vidt over bakkekammen mens de strødde ut hvite ark, som seilte mot oss. Vi samlet dem vi fikk tak i. Der sto det med store bokstaver: «MELDING  TIL DET NORSKE FOLK.» VI var nå okkupert av tyske soldater, men hvis vi holdt oss rolige, ville ikke noe galt skje. De kom som venner for å hindre at vi ble tatt av England. –

Jeg var 15 år. Vi visste at det var krig i verden. Vi hadde bodd på grensen helt i nordøst mot Finland. Der falt det bomber da Russland åpnet «Vinterkrigen» senhøstes 1939. Far sendte oss 4 barn og mor til hennes familie sørpå. Vi hadde leiet oss inn på en liten fjellgård nær dem. Nå ventet vi på å kunne reise hjem igjen. Men så skjedde dette. Plutselig var KRIG noe som var HER.

Det var uventet. De voksne hadde nok snakket om at Norge «kunne bli dradd inn i krigen», men så våkner vi en morgen og er hærtatt. Vi var ikke forberedt. Man hadde innført rasjonering med tanke på handels-blokkade og for å unngå hamstring. Men det var noe annet. Vi var herrer i eget hus. Vi var jo hjemme, og ingenting var virkelig farlig. Men NÅ?

Vi bodde avsides. Var ikke midt oppe i noe. Men en kvinne gikk over tunet med sin gråtende datter. Hun hadde fått beskjed om at den unge mannen hennes var falt i kamp et sted. Vi så ikke blod. Bare tårer. Men vi visste at vår onkel var offiser på vakt i nord. Pappa var også der oppe. Og vi visste ikke noe om dem.

Det gikk rykter om at tyske soldater hvis de kom, tok med seg penger og annet de fant. Mamma hadde bare 20 kroner i kontanter og visste ikke når hun kunne få noe igjen. Hun puttet pengene i en liten eske. Med meg som vitne, gjemte hun dem i steinrøysa bak huset. 20 kroner var tross alt penger den gangen.

Vi greide oss. Vi bodde blant snille folk. Husfolket gav oss melk. Vi fikk holde noen høner, som gav oss egg. Og folk gav oss killing-skrotter. Slike som ikke skulle leve. Dem kokte vi suppe på. Dessuten hadde vi slektninger. Bestemor og bestefar. Trygghet i massevis. Og man ba aftenbønn som før. Alt ville bli bra.

Men det rare var radioen. Den fortalte oss hva som skjedde i verden. Men ting stemte ikke. Noe var feil. Men man visste ikke hva. De bare beskrev en annen virkelighet. Vi lærte etter hvert: Det finnes sannhet og løgn – og propaganda. Det er viktig å skjønne hva som er hva.

Men løgnen var ikke det verste. Sannheten var gjerne verre. En proff stemme leste opp: «Skutt blir den som – – og den som – -.» Det var sant. For senere fikk vi vite: «Skutt ble i dag N.N. og N.N.» Etc. Lov og rett var ikke lenger gyldig. «Rettsstaten» fungerte ikke mer. Vi var i fiendtlige tilfeldigheters vold. Ingen passet på oss. Noen kunne gjøre hva de ville med oss. Det fantes ingen klage-instans. Å si noe var livsfarlig. Og man visste ikke hvem som kunne være farlig. Å leve i et hysj-hysj-klima med så mye undergrunns-nytt og offisiell propaganda i en mix, det var ikke lett. Slett ikke for de unge. Tror jeg ble vaksinert mot propaganda og all slags ideologi. Eller allergisk mot det? Jeg reagerer iallfall.

Hvorfor komme med dette? Jeg har vel gått her med tid til å tenke og minnes. Kjent på forskjellen mellom da og nå. Hva er viktig å forstå i det som skjer idag? Jeg tenker at forskjellen på 1940 og nå, det er at vi kan bestemme hjemme hos oss selv. Vi har et rettssystem vi kjenner og er trygge på. Vi har tillit til dem som styrer. Vi har valgt dem selv. Og vi kan si fra hvis vi er uenige. Uten å bli skutt eller satt i fengsel. Å miste det var enda skumlere enn korona-virus.

Jeg er så glad for at den tryggheten har bestått sin prøve nå. Tilliten er der mellom oss. Vi vet ikke om alt ble perfekt. Det skal vel noe til. Men alle vil og gjør sitt beste. Og vi får lov å si fra. Finne på noe bedre om det er mulig. Vi vil  hverandre vel. De aller fleste. Og vi må vel greie «de vanskelige» også. 

Men vi trenger så til mennesker som kan bevare ro i sinnet, fred i hjertet og som i stedet for å seile med vinden, kaster ut anker i kjent farvann og driver sitt daglige fiske der. Vi får tro det blir nok å gjøre for alle når vi må greie mere selv. I år må vi ikke bare arbeide mer hjemme. Vi får til og med feriere her.  I verdens fineste ferieland. Det er ikke synd på oss. 

Om grenser er stengt og avstand pålagt, finnes det «grenseløse» alltid innen rekkevidde. Kjærligheten kjenner ingen grenser. Den finner alltid en veg. Selv dødens terskel trår den freidig over. Han som kaller seg Den gode hyrde, sier at ingen ting -(ikke en gang virus)- kan skille oss fra Hans kjærlighet. Han som sa at han har hele verden i sin hånd, sa at han leter til han har funnet den aller siste. Hvem nå det kan bli? Får vi noen gang vite det tro? 

Sånt kan en gammel oldemor undres på.

Standard

Old And In Quarantine

I am in quarantine. My family ordered it. With my consent. They want to take care of me. They think I am worth it. That moves me. And I am content.

I stay in my little house on our island and wait. I do not know for sure for what?

For something to come – or something to pass? We will see.

It reminds me of a story from our history. From the time of “The Black Death”. A farmer had a daughter whom he loved very much. He shut her up in his storehouse with what she needed for her survival. She stayed there alone while she waited for the pest to pass. When someone found her and let her out, her whole family was gone. I wonder- what did she feel?

But she could start anew. Her fathers family could go on. But a great-grandma? Just sorrows. But that will not be – they say- because this coronavirus is easy with the young ones. They dwell with the old. Why?

By the way- I never thought it were something to worry about. At school we used to sing a song before we left. We stood there with our schoolbags – ready for freedom and play. And we sang joyfully the last words: “and then I die in God`s good time in the name of Jesus.” Everything was cared for. The setting was safe. But everything was open. Why not the same now?

So here I am sitting – like the Virgin in the storehouse, while good people bring me what I need. I have so much to do. I must make my priorities. I must cut down on my listening to the news. Rather use the TV as a window to nature and life of animals and common people. Tv has many worthy programs if we find them. I am a grateful consumer.

But what I like best, is when I get greetings via mail or SMS. With pictures. Once suddenly baby Tormod laughed on the screen so I began to laugh myself. And the brand-new one that I have not met yet, she was there today in 3 versions. I can just dream what she will become like. I will never see it myself. But I am so glad to know she exists. What a gift to live so long, and get so much. I never expected all that much.

Here in my living-room I can see close pictures of stars and planets I did not know existed. Reality is growing. I always was interested in the universe. What is really going on out there? We can just imagine.

I am much better off than the Virgin in the storehouse. I am happy that I am not in her place. I feel surrounded by family. My daughter and my sisters who live in Oslo-region, keep contact via mail and phone. My grandchildren remember me. My daughter-in-law sends me snacks from her kitchen. I am
alone, but not lonesome.

My son is the one who visits me. For practical reasons. Visits must be few. But it is good to see persons “live”. We keep distance and wash hands. And talk a bit around the situation. Wondering together.

My husband worked his whole life in “The civil-defense-department”. They planned for all sorts of scenarios. I think he would have appreciated the way the government and the people have met this situation. We have become wealthy and a bit spoiled. That is true. But yet we can give and help others when needed. We may see this as a test for what we can do when crises are coming. It is an exercise. Experience is important.

It is something positive in all this. It may make us ready to handle the bigger challenge of our time – the climate-crises. And in fact – our dispositions now- have already given us fresher air and less CO2 in the atmosphere. Maybe this will be the great turn-around for our climate as well as for our willingness and ability to cooperate. We may always hope!

Maybe we also will be kinder and more helpful? Just now my granddaughter knocked at my door bringing me food from her dinner and a bag with something to cheer me up. It is a special and moving experience to be a “grandma in quarantine”. I feel so cared for.

Our King is also in quarantine. King Harald was born when I was a schoolgirl. I said to myself: “He will be my King when I am old”. And so, he is. And now we are in quarantine the two of us. Simultaneously.

I write this as a greeting to other old persons who are in the same situation. We may think of each other. “Have a great” quarantine-time!” Best wishes from Great grandma.

Standard

Eldre-karantene

Jeg er i karantene. Bare familie-pålagt. Frivillig. For å skånes. Man finnes bevarings-verdig. Det rører. Og jeg har det bra.

Jeg er her i mitt eget lille hus på Øyas lille «Himmelbjerg» og venter – jeg vet ikke riktig på hva? At noe kommer – eller noe går over? Vi får se.

Jeg kommer i hu en fortelling fra Svartedauen. En bonde hadde en eneste datter som var ham meget kjær. Han låste henne inne på stabburet med alt hun kunne trenge av mat og drikke framover. Så ventet hun der alene mens pesten raste fra seg. Da noen senere fant henne og slapp henne ut, da var alle hennes borte. Jeg undres – hvordan kan det ha vært?

Men hun kunne starte på ny. Føre farens slekt videre. Sånn er det ikke med en oldemor. Hun vil nok nødig være den ene som er igjen. Men sånn blir det ikke – heldigvis – sier de. For Koronaen farer lett over de unge. Den fester seg ved de gamle. Hvorfor det?

Man kan tenke mange rare tanker videre derfra. Best å ikke spekulere for mye. En gang får vi kanskje en forklaring. Med mine 95 velbrukte år, kan det jo være et poeng at man fortsatt foretrekkes av noen. Er attraktiv. Selv om det bare er for noen utrivelge virus. 

Jeg har forresten ikke gitt opp kampen på forhånd. Jeg så bilde av en japaner på 103 år som hadde overlevd og tydelig var fornøyd med det. Så kunne han – hvorfor ikke jeg? Jeg synes ikke det er tragisk om jeg er ferdig nå. Men det hører liksom med til livet at det skal være åpent. Det at vi ikke vet, er en del av selve sjarmen. Utfordringen. 

Dessuten har jeg alltid tenkt at det var noe som jeg ikke behøvde å bekymre meg for. Jeg husker en salme vi ofte sang til avslutning på skoledagen. Vi sto der med ferdigpakket ransel, klare til å kaste oss ut i lek og frihet. Sang så fornøyd de siste ordene:« – og så dør når Deg behager – i det gode Jesunavn.» Alt var ivaretatt. Rammen var trygg. Og alt var åpent. Det er vel ikke verre nå.

Så her sitter jeg som jomfruen i buret, mens snille folk skaffer meg det jeg trenger. Jeg har nok å ta meg til. Mye som bør gjøres. Jeg må prioritere. Og jeg må begrense medie-flyten inn min lille stue. Jeg er snart informert så det holder. Lar heller skjermen være et vindu mot natur og dyreliv. Menneskers daglige liv. Det finnes mye verdifullt også midt i alt som flimrer. Jeg forsyner meg glad og med god samvittighet. 

Men det beste er når personlige hilsener kommer på mail eller sms. Med bilder. Plutselig var det baby Tormod som lo mot meg så jeg begynte å le selv. Og den aller nyeste som jeg ikke enda har fått se, hun var der i dag i 3 versjoner. Og jeg kan bare drømme om hva hun vil vokse opp til. Det får nok ikke jeg se. Men det er fint å vite om henne. Det er da en gave å få leve så lenge og se så mye. Jeg er  egentlig overveldet. Hadde aldri ventet noe sånt. 

Og jeg sitter her i stuen min og ser nærbilder av stjerner og planeter som jeg ikke visste fantes. Virkeligheten utvides hele tiden. Jeg har alltid interessert meg for sånt. Hva er det egentlig vi er med på? Man bare aner.

Jeg har det nok så utrolig mye bedre enn hun jomfruen i stabburet. Jeg er så glad jeg ikke er henne. Jeg føler meg omgitt av familie. Min datter og mine søstre som bor østpå, har jeg kontakt med via mail og telefon. Barnebarn og venner husker på meg. Svigerdatter sender godbiter. Jeg er alene, men ikke ensom.

Sønnen min er den som ser til meg. Det passer best slik. Og man skal begrense antall personer. Det er hyggelig med «levende» besøk. Men vi holder avstand og vasker hender. Og vi filosoferer litt rundt det som skjer. 

Mannen min viet hele livet sitt til sivilt beredskap. Man la planer for alle tenkelige scenarier. Jeg tror han ville vært fornøyd med hvordan både myndigheter og folk flest har gått inn i denne situasjonen. Vi er blitt rike og bortskjemte. Det er nok sant. Men vi kan likevel tåle å avstå fra goder og hjelpe andre når det kreves. Vi kan jo se på dette som en test for hva vi er i stand til når det gjelder. Og en øvelse. Trening er viktig.

Noe positivt i alt dette, er at det kan gjøre oss bedre i stand til å løse den enda større utfordringen vår – klimakrisen. Og det er faktisk slik at våre tiltak nå allerede har skapt bedre luft og mindre CO 2 i atmosfæren. Vi får både i pose og sekk. Kanskje dette blir det store vendepunktet både når det gjelder klima og vår vilje og evne til å samarbeide? Det er som alltid lov å håpe.

Kanskje vi blir snillere mot hverandre også? Akkurat nå kom sønnedatter på døren min med gryterett-rest og «oppmuntringspakke» med lesestoff og godis. Tenk at jeg får oppleve noe så rart og fint som å være bestemor i karantene.  Kongen vår er også i karantene. Han som ble født da jeg var skolepike – og jeg tenkte at han blir min konge når jeg er gammel. Det ble han. Vi sitter til og med i karantene samtidig.

Jeg tenker dette som en hilsen til andre eldre som er i samme situasjon. Vi får tenke på hverandre. «Ha en fin karantenetid»! – ønsker oldemor.

Standard

Husk – vi trenger å le!

Kjære dere. Jeg må begynne å skrive nå – med en gang – mens kaffevannet koker. Må jeg skrive før jeg glemmer. For jeg lo da jeg våknet, og det må tas vare på.
Jeg går med en gammel tann. Knappe seks år yngre enn meg. Den er blitt gjennom-boret og plombert så lenge den kan huske. Og nå er den skalket og skummel som en gammel grav. Den ynker seg. Vet jeg må til tannlege, men gruer og orker ikke. Synes jeg har nok som det er. Men den tannen er en tikkende bombe. Jeg vet det.
På morgenkvisten kan man ha livlige drømmer. Jeg drømte livlig. En merkelig setting. Men det spesielle var tannen min som tikket. Helt klart og tydelig. Tikk- tikk. Det vakte oppmerksomhet. Jeg satt i et rom med mange mennesker. En ventehall eller noe. Mannen som satt nærmest, var ganske spesiell. Svær ørnenese, svær på alle måter. Fargerikt kledd a la papegøye. Han underholdt seg med folk omkring. Så kikket han interessert på meg. Hørte på tikkingen – og sa: «Jeg møtte en gang en mann som hadde hikke» – .
Han ville begynne på en historie. Men jeg sa: «Jeg hikker ikke. Jeg tikker. Tannen min er en tikkende bombe».
Hva gjorde han da? Flyktet? Slo alarm? Nei. Han begynte å le. Da lo jeg også. Lo til jeg våknet av det. Og plutselig kjente jeg at det jeg savner aller mest, er å le. Høyt og lenge. Sånn at hele kroppen kjenner det. Beste øvelse som finnes. Le masse av noe bittelite eller ingenting. Min bestemor var humorist, og hun sa så ofte: «Kan man ei le sin dårskab ud – bort græder man den ikke». Ja, for hun snakket sånn, og hun hadde prøvd litt av hvert i livet.
Da er det vel enkelt? Le deg frisk! Le deg glad! Billigere kan ikke helsestellet slippe fra det.
Men nei. Humor er ikke enkelt. Den er som kjærligheten. Den oppstår ikke på kommando. Det er en helt personlig ting. Humor er en «medisin» som skal fin-justeres for den enkelte. Den må tilpasses alder og lynne. Kultur og språk. Hver eneste sosiale setting har sin egen humor. Venner kan ha noe bare de forstår. Ekte-folk likeså. Hvordan kan man da le sammen? Le seg sammen?
En sang lød slik: «Det ligger kjærlighet i luften i kveld»-. Kanskje kan det ligge humor i luften også? En felles følelse av at livet er både godt og rart. Alt er litt for merkelig. Vi er litt rare selv også. Men det er greit likevel.
Humor – på sitt beste – kan være en innsikt som gjør at vi tåler å være ærlige uten å fortvile eller miste mening og verdighet. Som humorist kan du elske deg selv uten å være egoist. Og du kan elske andre akkurat slik de er. For humor er en form for «dobbeltsyn». Du kan leve med at regnestykket ditt ikke «går opp». For du vet at det finnes andre dimensjoner. Når dine faktorer «opphøyes» i dem, får alt en annen karakter. Humor deler kjærlighetens dobbeltsyn. Det som både ser alt slik det er og likevel – eller nettopp derfor – elsker.
Humor er ikke statisk – men bevegelig og levende. Derfor kan den ikke bestilles på resept. Den er snarere en relasjon eller en reaksjon. Noe som oppstår spontant der det er «klima» for det. En utløsning av spenninger. En lettelse. Når ting faller på plass på en uventet måte. En glede midt i alt bedrøvelig.
Eller noe bare er så rart at det slår ben under alle forestillinger om hvordan ting må være. Du står på bar bakke. Alt er mulig. Du er fri. Fordi det finnes et utsyn og dimensjoner som ser alt i et større perspektiv. Du får dybde-syn.
Hvor den dimensjonen mangler, blir humoren uten liv. Jeg tror det er derfor det ofte er så mye tam og dårlig humor. Ren og skjær nøkternhet kan være en fordel iblant. Men en virkelighet helt uten metafysikk har ingen klangbunn for skikkelig humor. Det er ingen ekte klovner, som ikke tror på noe.
Jeg tror vi trenger humor. Det er vel derfor den er der. Det er greit å le – så sant det ikke er av skadefryd. De snille kan få le så mye de vil. Av glede eller bare fordi det gjør godt. Det hjelper ofte bedre enn gråt eller piller. Og har bare positive bivirkninger.
Men det kan være farlig. Mannen min overtalte meg til å svømme over en bukt. Jeg nølte. Syntes det så veldig langt ut. Jeg var ikke like god svømmer som han. Midt utpå begynte jeg å bli sliten. Jeg strevde og så kanskje litt rar ut. Sverre kom med en pussig bemerkning. Jeg begynte å le.
Men det går ikke. Det er umulig å svømme når man ler. Jeg sank ned. Kavet fortvilet. Fikk omsider hodet over vannet. Da kommer Sverre med en vits til. Plupp. Plupp. Men nå begynte det å bli skummelt. Selv Sverre ble alvorlig. Vi kom oss i land – uten mere latter.
Siden var det en avtale: «Ingen vitser i vann.» Husk det!

Standard

Svalbard-abstinenser

Jeg våknet og gikk inn i stuen. Svalbard var borte. Jeg hadde levd med hav-utsikt i 10 dager. Levd med lys i alle nyanser. Fra sommerkveldens duse gylne lys til vinterdagens blåtoner. Det strømmet mot meg fra en åpen TV-rute. Alt med resonans fra min barndom i nord. Det var sterkt.

Men nå var det slutt. Så kommer abstinensen. Den er alltid en påkjenning. Og alderdommen er allerede så full av abstinenser. Alt som var der og vi savner. Ofte mest det vi tok som en selvfølge. Det som bare var der. At kroppen lystret. At sansene fungerte. Og menneskene rundt oss. De som var der med sine lyse og mørke sider. Uperfekte som oss selv. Det var vel det som gjorde dem til «medmennesker». Ellers ville de bare vært helgener. Og det er noe annet. 

Jeg savner han jeg gjorde det meste sammen med. Han jeg kunne le med – når noe var morsomt, eller når det gikk helt på skjeve. Jeg savnet ham nå når jeg så på Svalbard. Jeg vet han ville elsket det. Han var der oppe selv noen ganger. I «embeds medfør». Som ansvarlig for «sivil sikkerhet» særlig under kriser. De turene misunte jeg ham hjertelig. Men nå fikk jeg dette i stedet. Helt gratis uten å sette unødige spor. Sittende i godstolen.

Jeg fikk til og med se en «isbjørn» sove. Den lå så ren og hvit i lyngen. Bare gløttet forsiktig opp og så seg rundt, som om den ante at den ble sett av noe den ikke selv kunne sanse. Den ante jo rett. Hvor mange millioner øyne har sett den bamsen nå? Men den ristet bare forsiktig på hodet og gled tilbake i søvnen. Det er i slike øyeblikk jeg selv snur på hodet for å se om han ved siden av også ser og smiler. Men så er bare den dumme, tomme stolen der. Abstinens.

Da NRK 2 tok farvel med oss ved midnatt den tiende dagen, sa reporteren at vi skulle ikke være lei oss fordi det var slutt. Alt som var tatt opp, var «savet». Vi kunne finne det igjen med noen tastetrykk. Vi kunne laste det ned og gjemme det hvor vi ville. Det var vårt eie for alltid. Da tenkte jeg på noe som er større enn denne serien. Jeg tenkte på hele det veldige drama som utspiller seg i dette «tid-rommet», som vi er en del av. En «creator» og iscenesetter av noe slikt ville ikke bare la det hele forsvinne. Det må sikkert være «savet» på noe vis. Så mye drama, skjønnhet, glede og sorg kan ikke bare bli borte. Jeg ønsker så inderlig å se det igjen. I kjærlighetens regi – i nådens forsonende overlys. Jeg vil gjerne ta til meg alle soloppganger jeg aldri fikk se. Alle skjebner jeg aldri møtte. Mest av alt vil jeg se mitt eget liv bli forklart i den store sammenhengen og få rette opp det som ble feil. Se at mitt lille liv får være en del av den store forløsningen. Vi blir ikke bare tilskuere. Vi er med-aktører. I «tidenes drama». Det som er fullført – alt som er ferdig og fullkomment – kan aldri bli borte. Og det etterlater ingen abstinenser

 

Standard

Hawking – og «de store spørsmålene»

Vel møtt til nye tanker i 2020.

Hawking – og «de store spørsmålene».

Jeg fikk en bok til jul. Kanskje kan man kalle den «Stephen Hawking’s testamente». Hans siste arbeide. Fullført av andre. Det er blitt en grei liten bok. Leselig også for ikke-kosmologer. Han mente at det er viktig for vår virkelighets-forståelse at vi har peiling på slikt. Og her knyttes ny viten opp mot «de store spørsmålene» som alltid har vært der. Det er interessant.

Det handler mye om «sorte hull», som var hans

BriefAnswersToTheBigQuestions-BookCover

spesialitet. Om tid og rom og andre dimensjoner. Han har tenkt mye. Det var det eneste han kunne gjøre da lammelsen ble verre, men han greide til det siste å dele alt med andre via ny teknikk.

Man må få godhet for et menneske som gjør noe slikt. Av for- og etterord ser vi at både barna hans, venner og kolleger var veldig glad i ham. Og han ble lagt til hvile mellom Newton og Einstein. En ære han sikkert ville satt pris på. Men hva inneholder dette testamentet som han etterlot seg?

Det inneholder 10 spørsmål som han prøver å svare på.

Det 1. er: Finnes det noen Gud? Det er kanskje det han er blitt mest kjent for. Det er jo noe som opptar de fleste. Og mange regner visst med at Hawking har bevist at Gud ikke finnes. Men det har han ikke.

For det første er det en teoretisk umulighet. Iallfall hvis man har et gudsbilde som er «filosofisk gyldig». En slik Gud kan heller ikke bevises eller motbevises etter natur-vitenskapelig metode. Det sier seg selv – egentlig.

Filosofer og teologer har vært opptatt av «den skjulte Gud». En som er skjult til stede. Slik må det kanskje være om menneskets frihet skal ivaretas? Hvis vi skal kunne vokse og modnes. Men Gud legger ut spor vi kan følge. Indisier på sitt nærvær. Åpenbarer seg når det vil være fruktbart. Men sender sjelden de TEGN mange ønsker og ber om. Det er ikke menneskene som styrer.

Så – har Hawking noe bevis? Nei. Men sier: Også jeg må få lov å tro hva jeg vil. Det har han jo helt rett i. For en tro må komme fra hjertet – av overbevisning. Ellers er det ingen tro. Men en tro behøver ikke å være stor. Kanskje er den mest ekte når den er liten! Men den må være knyttet til håp. Man må ønske at det er sant. En Gudstro må være åpen for å ta imot kjærlighet. Fra noe man lengter etter. Det ligner ikke så lite på det å bli glad i et annet menneske. Men det må man også gjøre frivillig.

Hawking velger å ikke tro på Gud. Når han studerer universet med milliarder av stjerner, med naturlover og svarte hull, med tid-rom og andre dimensjoner, da finner han ikke plass til en Gud. Ikke en gang som skaper. Slett ikke da.

Han prøver seg på et bevis med bakgrunn i relativitetsteorien. Han sier at alt   ble til gjennom Big Bang. Også tiden siden den er relatert til rommet. Så før Big Bang fantes det ingen tid hvor Gud kunne skape noe. Det fantes heller ingen tid hvor Gud kunne være til. (s.58) Men der glipper det.

Hawking var en flink kosmolog. Men noen teolog var han ikke. Hvilket Guds- bilde er det han bruker? Han nevner et sted vikingenes guder. Er det noe sånt han tenker på? Vet han ikke at flere tusen år før Einstein fratok tiden status, som egen dimensjon, så ble det skrevet hymner til «Gud som er før alle tider». Jeg tror vi har det også i den Nikenske trosbekjennelsen? Hvis ikke Gud er uavhengig av tiden, kan han da være Gud?

Hverken Newton eller Einstein avlyste evigheten – eller Gud. Han som ER selve eksistensen, absolutt lys og kjærlighet. (En evig tre-enighet.) Jeg tror at Gud og evigheten sammen utgjør «den store virkeligheten» som tid-rommet vårt er gått ut fra.

Her er vi et sted hvor ting kan bli til. Hvor muligheter får sjanse til å folde seg ut og prøves. Tid-rommet er kanskje en stor kunstners verksted? En som elsker det han skaper. En som elsker også slike som Einstein og Hawking. Og meg. Ja alle. Og samler opp bitene når vi går i stykker.

Kanskje er det sant som Obama sa da han hørte at Hawking var død: «Ja, da har vel Stephen det morsomt nå der oppe mellom stjernene?»

Jeg vil gjerne tro det. Og det er lov. Også for en oldemor.

 

Standard