Jeg bor i et lite hus for meg selv. Jeg har kalt det «Oldemors ark.» Jeg fikk det for noen år siden da min gamle verden gikk under. Jeg ble oldemor og enke på samme tid, og søkte tilflukt på en våt vestlandsøy. Like ved mitt oldebarn.

Huset ligger på en knaus og er omgitt av en terrasse, som ligner et skipsdekk. Med solid rekkverk på alle kanter. På avstand ligner det Noas Ark som ligger og venter på flommen – eller at det skal dukke opp noe tørt land. Det siste passer best. For her er det sjeldent tørt.

Huset har et stort loftsrom. Der havnet alle papirer fra mitt eget liv og tidligere generasjoner. Jeg kaller også dem for Oldemors ark. Det er meningen at jeg skal rydde og sortere. Kan ikke bare kaste. For det finnes dyrebare skatter innimellom. Men jeg er redd det trengs minst to alderdommer for å bli ferdig. Jeg antar flere i min situasjon har det på samme måte. En viktig oppgave. Men jeg svimler. Og nyser av støv. Noe er iallefall tørt.

Barnebarna synes at bloggen også bør hete Oldemors ark. Så får vi se da. Om det blir noen ark av det – og hva de bør inneholde.