Om fred

Oldemor har sett ordentlige lamaer. Sånne som gresser i Andesfjellene. De så veldig fredelige ut og kunne nok fortjent en pris. Men det var ikke en sånn som fikk fredsprisen i Norge for 25 år siden. Det var en annen Lama. Den gangen syntes de det var fint. Men nå angrer de. For han vil komme og takke. Og det blir det så mye bråk av. Det er ikke fred å få.

Det var Norge som fikk æren (eller bryet) med å dele ut fredsprisen. Stortinget velger på vegne av oss alle, hvem som skal velge hvem som er verdig. Er vi dermed ferdige med vårt? Eller har vi ansvar for hvem vi velger til å velge? At de er hederlige og kloke. Og hvis de velger feil – og det blir mer bråk enn fred, er vi da medskyldige og må ta det som kommer?

Det er ikke lett å velge rett. Det er mange hensyn å ta. Og man kan aldri være helt sikre. Man må ikke vente så lenge med å gi en pris, at det er blitt krig igjen der det var blitt fred. Man må ikke være for tidlig heller. Så man gir prisen til en som har gode intensjoner, før man vet at det blir noe mer. Prisen var vel ment som belønning for innsats. Man vil gjerne være aktuell. Da får man mest oppmerksomhet. Og kan kanskje bidra til det som skjer. Men er man i så fall medskyldige om det går galt? Hvem kan forutsi alle følger? På sikt.

Nobel ville gi en pris til dem som skaper fred. Bjørnstjerne Bjørnson skrev: «Fred er ei det beste, men at man noget vil.» Det virker iblandt som om Nobel-komiteen har hørt mer på Bjørnson enn på Nobel. Ære være dem som «noget vil» – og står for det. Men var det dem Nobel tenkte på med Fredsprisen?

Standard

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s