Historien

En prins har bursdag. Er han vår neste konge? Norge har hatt konger like lenge som landet har hatt navnet. Først mange små. Så EN for det hele. Det gjorde oss til nordmenn. Landet blomstret i mange hundre år. Så kom svartedaud og nedgangstider. Kongen døde. Dronningen var dansk prinsesse og arvet den danske trone. Vi fikk felles konger med Danmark i ca.400 år. Det ble mye danskestyre. Men alltid tenkte vi at det var vår konge som satt der nede i København. Ble noe for galt, måtte vi ned og snakke med ham. Men i folkesagaene bodde kongen på en norsk storgård. Og drømmen var vel å få ham hjem. Vi så en sjanse i 1814. Det gikk ikke da. Vi måtte dele konge med svenskene i nær 100 år til. Unionen ble oppløst i 1905. Men det hadde neppe gått om ikke danske prins Carl – kong Haakon VII – hadde tatt på seg oppgaven som norsk konge. Det var en løsning datidens stormakter kunne godta. Og vi har levd bra med det slik siden. Vi har demokrati, parlamentarisme og kongedømme. En litt pussig blanding, kanskje? Men det fungerer i praksis. Likevel er ikke alle fornøyd. Noen mener det ikke stemmer med prinsippene. Kongedømme kan ikke være demokratisk. Hvorfor ikke? Hvis demokrati er folkestyre – og folket vil ha en upolitisk leder, som tar vare på kontinuiteten, ved siden av de valgte, som stadig skifter – da er det vel greit? Det er kanskje slik at selv bra prinsipper ikke bør stå helt alene. Alt trenger en viss motvekt for å holdes i balanse. Kanskje en monark gjør det lettere for politikerne å se sine egne roller. Verken kongen eller folket byttes ut annet enn ved naturlig avgang. Politikerne opererer i rommet mellom dem. Kongen er på en måte folkets garantist for at demokratiet fungerer. De som har sittet i statsråd, sier at om noen kan demokrati, er det kongen. Han passer nøye på. Han har ansvar for å holde det i gang. Vi ser i dag at moderne kongedømmer er gode og stabile demokratier. Min mormors liv falt sammen med Kong Haakons. Hun sa ofte: Så lenge han holder ut, må jeg også forsøke. Min mor var ett år eldre enn Kong Olav. Hun kunne se på ham hvor gammel hun selv var blitt. Dronning Elisabeth plasserer meg selv i historien. Som 11 åring så jeg på bildet av den jevngamle piken og tenkte: Hun skal bli dronning. Hvordan føles det? Hva skal jeg bli? Vi fulgtes ad i mye. Giftet oss og fikk barn – parallelt. Mye liknet. Bare at hun var dronning. Vi lever enda – begge. Like hvite i håret. Hun har finere kjoler enn meg. Men har hatt en vanskeligere jobb. Jeg er heldig. De som skal måle sine liv i presidenter? Hvor oppstykket og forvirrende må ikke det bli? Vi har ingen garantier for fremtiden. Mye vanskelig kan vente der fremme. Men om noen vll gjøre verden og landet bedre, er det ingen god idé å begynne med å fjerne monarkiet. Hva vinner vi på det i praksis? Presidenter er like dyre. De skal stadig skiftes ut og ha pensjoner. Vår gamle konge jobber mens hans jevnaldrene er pensjonister for lengst. Jeg spurte en innvandrer hva hun syntes om Norge? Hun svarte: – Dere har en snill konge. Det følte hun trygt. Politikere krangler. Hvem skal man velge å tro på? Men Kongen er snill. Det ser hun. Og han sier han er der for alle. Om du er ny eller gammel i landet. Han er Kongen din.

Standard

En kommentar om “Historien

  1. Kjære Lena. Morsomt at du og har en «jevnårig» kongelig. Hadde fint besøk av Barbro – og ønsker deg god sommer. Er nettopp kommet hjem fra Uvdal.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s