Så mange av våre tanker og ideer er knyttet til diktning. Pest er for meg et  litterært begrep. Så langt. Heldigvis.

Som ung møtte jeg noen kjente fra barndommen. De ville vite hvordan det var gått med meg. Sa de hadde ventet jeg ble skuespillerinne. Han ved siden av meg fnyste. Ha- ! Skuespillerinne. Da må man vel ha scene-ytre. Det var ikke så pent sagt. Han var vel sjalu. Og det gjorde ikke meg noe. Jeg husket – og visste: Det der hadde ikke noe med scene-ytre å gjøre.

Jeg var tilbake i de lange mørke vinterkvelder nordpå. Huset vårt ved enden av skolegården. Trappen – med en bred plattform foran de to dørene. Trinn opp fra hver side. Og lampen over dørene, som kastet et fint lys ned på plattingen. Det lignet en scene. Der kunne man spille teater. I leseboken fant jeg stoff til et greit enmanns-opptrinn. Et dikt. Om en gammel mann og en syk fugl. Jeg laget fugl av noen filler jeg surret hyssing rundt. Bant den i en snor jeg la over armen som holdt lampen. Slik at jeg kunne heise den ned. Selv sotet jeg meg i fjeset. Tok på meg pappas  velbrukte vindjakke og dro en lue ned i pannen. Så la jeg meg på en sekk under lampen.

Publikum ventet spent utenfor lysringen. Ungene i nabolaget kom gjerne til skoleplassen for å leke om kveldene. Jeg var ofte den som fant på hva vi skulle gjøre. Det kunne bli et forventningspress. Det var vel derfor jeg var på utkikk etter ideer. Det med teater var alle med på. Nå deklamerte jeg med høy røst diktet om den gamle mannen som var ensom og trett. Og den lille fuglen som var syk og ikke orket å fly lenger. Den dalte ned og satte seg på brystet til mannen. Han la den innenfor frakken sin, rett over hjertet. Nå var de to som banket sammen. Den lille fuglen var så varm. Og den gamle mannen ble varm om hjertet. Nå var han ikke ensom mere. Men neste morgen var fuglen død. Og den gamle mannen var varm av feber. Slik kom pesten til Norge. Det var en trist historie.

Som ung mor leste jeg Kristin Lavransdatter. Romanen om hennes dramatiske liv. Som endte med pesten. Som gammel reiste hun rundt og besøkte sine 7 sønner og deres familier. Hun gledet seg over alle de fine unge menneskene. Følte seg rik. Så kom pesten og tok dem alle. Selv prøvde hun å hjelpe en syk ung mor med små barn. Hun ble smittet. Og de tok hånd om henne i det nonneklosteret hvor hun selv en gang hadde tenkt at hun ville gi sitt liv til Gud. Men så ga hun det til seg selv i stedet. Hun hadde vært stri og sta. Nå følte hun seg bare fattig og ussel. Hva var det blitt til med alt? Men så fikk hun oppleve at hun hadde tross alt vært en Herrens tjenerinne. Om hun hadde sviktet, hadde Han vært trofast. Han hadde satt sitt segl på henne.

Har dette noe med meg og dagens pest å gjøre? Kanskje. De sier hele tiden at vi er for sene med alt. Enn om vi kunne komme i forkant. Hvis det skulle bli mange syke og mangel på pleiere. Kan ikke vi gamle brukes? Eldrebølgen – har den en mening? Vi har ikke så mange år å miste: Og de unge – de vil vi gjerne bevare. Om vi ser litt gamle ut. Hva gjør det? Inni sånne gule hel-dekkende plagg – er det ikke  bruk for noe scene-ytre. Og med gummihansker er vel våre hender like myke og varme som andres? Og vi er ikke redde.

Er det ikke noen som har tid og ressurser til å kurse oss gamle sånn at vi kan hjelpe. Lære å kle på oss verne-drakter. Vise oss hva som skal gjøres. Gi oss klare regler – med ord vi forstår – skrevet med stor skrift.

Da jeg var barn snakket mamma om krig. Om når krigen ble så alvorlig at alle måtte ut. Også de gamle mennene. Det kalte de LANDSTORMEN. Hun sa det dramatisk. Hun var dramatisk. Men man behøver ikke så mye fantasi for å skjønne at en slik epidemi som herjer nå, kan bli dramatisk. Da har man det best – og unngår panikk, om man er forberedt. Hvis noen kan sette igang, melder jeg meg på. Jeg er klar.