Eller:  Fri skisse av en ”Artic Artist”.

            

Det har vært mye snakk om kvinners liv og arbeid. Noen mener at «deltidsdamer» ødelegger samfunnet. Kvinner, som menn, bør utdanne seg og jobbe heltid hele livet, bare avbrutt av lovfestet permisjon ved barnefødsler eller sykdom. Alle bør tjene mest mulig – slik at de betaler mye skatt. Da får de god pensjon og kan reise på cruise når de blir gamle. Det er både kvinnevennlig og samfunnsvennlig.

Andre mener livet er for komplisert til at dette kan passe alle.

Samfunnet blir for stivt. Det er som å kjøre en bil uten støtdempere. Mye vil ristes i stykker. Mennesker er forskjellige, og mye uventet hender. Dessuten kan ikke alt måles i penger. Verdien av arbeidet vårt ligger ikke betalingen, men i det vi faktisk gjør. Og lykke består ikke i å være ”vellykket”, men i å trives.

Det må – også hos oss – være lov til å være litt fattig og leve enkelt om man vil.

Dessuten passer vel det best med tidens krav om å dempe vekst og forbruk og ta vare på naturen.

Jeg har en venninne som er malerinne i Amerika. Hun er fornøyd med livet sitt. Vi gikk på skole sammen. Men hun giftet seg med en amerikaner og forsvant ut av livet mitt i 30 år. Plutselig var hun der igjen. På Norgesbesøk og ville ha meg med på en kunstutstilling. Vi fant hverandre straks. Pratet som før. Siden har vi tatt vare på kontakten.

Hennes liv ble slik:

Da hun giftet seg, var avtalen at hun fikk fortsette å male. Uten det kunne hun ikke leve, sa hun. Han hadde en vanlig, men sikker jobb. De kjøpte et gammelt hus. Det største rommet fikk hun til atelier. Det hadde store vinduer mot hagen – og dør til kjøkkenet. Der sto hun og malte – mens hun fødte tre barn, holdt øye med dem i hagen og grytene på kjøkkenet. Det var ikke ofte hun solgte noe. Slikt var enda vanskeligere der enn her. Men hun trivdes, og barna vokste opp. Bare svigermoren var misfornøyd. Hun var selv fra Nordnorge, men mente svigerdatteren burde være en god amerikansk husmor.  Min venninne var ikke vellykket – verken som husmor eller malerinne. Likevel var hun lykkelig. Men hun var lei for det med svigermoren.

Barna vokste til og flyttet ut. Hun fikk mer tid til å male. Hadde funnet sin egen stil. Holdt utstillinger. Solgte litt. Så hendte noe. Svigermor ble dårlig. Kunne ikke være alene lenger. Et godt sykehjem, kunne bety ruin for familien. Samtidig kom det beskjed fra brødrene i Norge: Moren hennes trengte omsorg. Ingen av dem kunne ta seg av henne.

Malerinnen tenkte seg om, tok en avgjørelse. Greit. Jeg tar meg av dem begge. Hun gjorde atelieret om til aldershjem for de to damene. Pakket bort staffeli og maletuber. Det var et risikabelt eksperiment. De to damene hadde ikke vært altfor gode venner før. Den amerikanske dominerende. Den norske litt redd. Men det gikk over all forventning. De gamle damene ble hjertevenner der i hagestuen, og svigermoren anerkjente omsider sin svigerdatter.

De gamle døde etter noen år. Fredelig i den tro de hadde felles. Preget av den læstadianske. For de var nemlig begge fra Nordnorge. De var av samisk ætt. Og de eldres kontakt med likesinnete, hadde ført dem alle til det samiske miljø i Amerika, Nordlandslaget- og urfolkbevegelsen. Der var de aktivt med på flere måter.  Jeg fikk bilder av venninnen og mannen i flotte samedrakter.

Alt dette førte til at malerinnens kunst ble vurdert på en ny måte.

Hennes spesielle stil fikk mening. Hun ble ”The Arctic Artist”. Atelieret kom igjen i bruk. Hun blomstret som kunstner og menneske. Ble populær.

Det ble laget film og TV-program om henne. Hun har nå en permanent utstilling på nettet. Hvor hun også forteller sin egen historie. Hun skrev nylig til meg i et brev:. ”Jeg synes det er morsomt å være gammel.”

Hun har det bra. Selv om synet svikter. Eldste sønn med sambo har flyttet inn til henne i det gamle huset. De trives godt alle sammen.

Jeg fikk bare lyst til å fortelle det. For min venninne har ikke hatt EN betalt arbeidsdag. Likevel har hun levd et svært rikt liv.

Jo – hun var heldig. Men hun turte å være seg selv. Og hun var snill på den riktige måten. Hun valgte verdier – og ikke penger.

Inspirert av min gamle venninne, som alltid inspirerer.

 

Lenke til nettutstillingen: http://www.arneng.com/solveig/