Mamma var så ivrig. Hun hadde så mange tanker. Og de måtte helst ut – med en gang. Pappa fikk høre mest. Det var han ikke så glad for. Han hadde sine egne tanker. De ville helst ha det stille. De første årene prøvde han å få mamma til å tie. Det gikk ikke. Han fant sin egen teknikk. Gikk inn i seg selv. Sovnet når det passet. Mamma snakket mens hun laget mat. Snakket når de spiste. Og når hun vasket opp. Da sov pappa på sofaen. Det gjorde ikke noe for mamma. Hun tenkte kanskje han hørte likevel. Merket ikke at han snorket. Hun fikk sagt det hun ville. Om andre hørte etter var deres sak.

De ble gamle. Pappa først. Han var et tiår eldre. Han fikk vondt for å sove. Lå og vred seg i sengen mens tankene myldret og plaget. Da vekket han mamma. Visste hva han skulle si for å få henne igang. Så slo søvnen seg på automatisk. Mamma var ikke sikker på hvordan hun skulle forholde seg til dette. Var det bra eller leit? Hun hadde heldigvis humoristisk sans. Kunne spøke med det.

Men jeg tenker – kan blogg og Facebook også virke sånn? Gi taletrengte et sted hvor de kan snakke – og få en følelse av å bli hørt – uten at det egentlig forstyrrer noen. Mye tøv blir sagt – men er ikke rommet uendelig? Og hvem vet. Kanskje blir det samlet opp – som rop fra ensomme hjerter. Før sa man at englene samlet bønner – og Maria var alle menneskers tålmodige mor. Slik talte hjertene da. Nå er det fingerspråk på et tastatur. Om det blir forlengs eller baklengs, vet ikke jeg. Man kan vel «evolusjonere» alle veger.

Mennesker er så rare. Men alltid lengter vi etter å bli hørt. Og innerst inne føler vi at det er noen som bryr seg. Er det derfor jeg skriver dette nå?  Kanskje dysser det noen i søvn? Kanskje berører det en eller annen på sin veg ut i det uendelige?