Katten

katten

Jeg har en stor snill nabo med en liten snill hund. Når vi møtes, hilser den glad.

Naboen sier – du burde også få deg en slik. Jeg svarer at jeg er for gammel til å ta ansvar for en hund. Han spør: – Men hva med en katt? Da gjør det vondt der hvor hjertet sitter, og jeg husker KATTEN.

Vi bodde i rekke. Den hørte til hos naboen. Var den ene av et søskenpar som vokste opp der. To søte nøster som tumlet omkring. Nå var de store. Søsteren hadde posisjonert seg. Hun holdt hoff på verandaen. Han snek rastløs omkring.

En overflødig katt. Kanskje i faresonen. Min mann var glad i katter. De to ble venner. En kald og sølete dag løftet han den opp. Klappet den og varmet de små potene i hendene sine. Jeg sto hos.. Katten så på oss begge og fikk en god ide.

Da den ble satt ned, løp den i forvegen mot trappen vår, ventet, bykset ivrig opp trinnene og satte seg foran døren. Forventningsfull. Oi. Oi. Det er vondt å skuffe dyr. Men min mann var blitt syk. Vi viste ikke hva som ventet. Kunne ikke da involvere oss i noe. Vi sa – Pus, det går ikke. Jeg bar den ned. Den ble såret. Hilste ikke mer.

Tiden gikk. Min mann døde. Jeg var alene. Så en dag var katten der igjen. Ved postkassen. Og var vennlig. Jeg mintes mannen min og var vennlig tilbake. Da jeg gikk inn, løp den igjen foran. Opp og ned trappetrinnene for riktig å vise hva den ville. Og ventet på matten foran døren. Den så på meg med ivrige og tillitsfulle øyne. De sa tydelig – er ikke vi begge to alene nå? – kan ikke vi ha det hyggelig sammen? Den hadde svelget sin kattestolthet og gjort seg liten.

Visst var det vondt. Men jeg er praktisk. Visste ikke hvordan ting ville bli.

En katt kunne komplisere alt. Jeg bar den ned og sa – Pus, beklager, jeg skjønner hva du mener, men det går ikke nå heller. Den ble borte. Jeg vet ikke hva som hendte. Om den måtte til dyrlegen, eller bare dro sin veg. Orket ikke å spørre.

Den katten er kanskje blitt et symbol på all den kjærlighet og tillit jeg ikke tok imot som jeg skulle. Kanskje vårt største svik imot livet selv, var at vi lukket oss for det og lot det passere, fordi vi ikke orket akkurat da – eller ventet på noe annet?

 

Standard

4 kommentarer om “Katten

  1. Jeg vet ikke om jag håller med om att du lukket deg för katten eller lät den passere. Den lever ju kvar i dina tankar och inspirerar dig till fin berättelse. Jag tror att katten uppskattar detta!

    • Kjære, du ser så rett. Jeg har ham nok med meg. Men om det er ham til glede? Hvem vet? Kanskje sitter han på en himmelsk portstolpe og møter meg med et forsonet mjau. Som kanskje også noen andre – men uten mjau.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s