Oldemor er alene på en øy. For å skrive om barndommen. De lokale er vennlige. Når de kommer med koster og spann for å hjelpe, smiler de og sier: Buenos Dias. Der jeg var barn, var de også vennlige, men de sa: Boris Beive. Vennlighet er viktig. Man forstår uten ord. Men de hjelper.

Når oldemor er trett av å skrive, går hun til Sjømannskirken hvor de snakker norsk. Damen der hadde vært på sykehuset for å se til de nordiske. De syke kan synes det er godt å bli forstått. Men de finske er også nordiske. Hva med ordene da? Hun hadde vært så opprådd. Bare pekt på skiltet sitt med bilde av kirken – og smilt. Vist vennlighet. Hun kunne ikke ett finsk ord. Jeg sa: Det kan jeg. Tre ord. Jumaalan raggastan sinua. Det betyr: Gud elsker deg. Hun sa: Si det igjen – og løp etter penn og papir. Skrev det ned. Da har jeg jo det viktigste!

Ja – det er det viktigste. Det var det englesangen sa – den gangen – da Guds kjærlighet ble så stor at den falt ned på jorden som en tåre – eller en varm dråpe melk fra en mors bryst – den gang Guds kjærlighet ble så stor at den fødte seg selv som det den elsket – menneskebarn. Da brøt universet ut i jubel. Så herlig var kjærligheten. Og englene sang det for menneskene. De fleste sov. Men noen hørte og så. De fortalte det videre. Vi har ordene og kan fortelle hverandre om «Den store glede» ­ Gud elsker oss. Ikke bare opphøyet og fjern. Men helt nær. Ikke bare generelt. Men helt spesielt. Akkurat meg. Akkurat deg. Det er det som er jul. GUD ELSKER DEG.