Jul er fint – men kan bli slitsomt. Det gjelder å trå rett.

Jeg vet om et ungt par, som skulle feire jul alene sammen – for første gang. Hun ville så gjerne at alt skulle bli fint. Noe helt riktig. De skulle ha med seg det beste fra begge hjem. I tillegg til det de to hadde sammen. Hun strevde og styrte. Ingenting skulle mangle. Og alt skulle være ferdig på forhånd sånn at de bare kunne kose seg. Det ville bli så fint. De skulle nok tenke på de andre også. Være en del av det store fellesskapet. Vite at andre også tenkte på dem – akkurat nå. Men først og fremst ­ de to. Den første jul i eget hjem.

Så kom kvelden. Han hadde en slik jobb hvor det er travlest rett før jul. Men endelig kunne han gå hjem. Han ble mottatt med klem. Han så hvor pent alt var gjort i stand – og han så hvor forventningfull hun var. Han kjente seg plutselig så sliten. Han sa: Jeg tror du også er litt trett. Kanskje vi skulle gå og legge oss å hvile først. Så blir det enda bedre etterpå. Da kjente hun også – der hun sto i armene hans – at hun var ganske sliten. De gikk og la seg i sengen som var så fint redd opp og duftet av rene laken. Der sovnet de hånd i hånd. Dypt og fredfullt.

Kirkeklokkene ringte julen inn. Mens snøen lavet ned tett og stille og dempet alle lyder. Kanskje drømte de om klokker og englesang. Om juletre med lys og gaver. Hva vet vi? De våknet da det ringte til ottesang. Ute var det lyst, og verden var hvit.

Ren og nyfødt som før den første dag. Men julaften var forbi. Ganske visst.