Oldemor er plassert på en ikke helt øde øy – for å skrive ned sine barndoms-erindringer. Det burde være greit nok. Det er jo sånt gamle folk gjør. Men det er ikke så helt enkelt likevel.

Å søke sin barndom. Hvor er den?
Er det de tidligste lag i dine mentale avleiringer? Er det slik at om du skraper og graver lenge nok, så kommer den frem? Slik som det første lag maling i et gammelt bygg. Det originale tapetet i en fin stue. Kanskje. Litt sånn også. Men jeg tror det er mer komplisert.

Min fetter fotografen var så glad i utsikten fra doen på seteren sin. Den hadde han betraktet i alle slags belysninger – vær og årstider. Han ville så gjerne fange dem alle. Han satte sitt kamera i dør- åpningen og lot det ta bilder selv – med passe mellomrom.
Resultatet ble et fantastisk bilde med utrolig dybde. Alt var der. Men integrert på en måte som gjorde det til ett bilde. Ingenting var først eller sist.
Sånn kanskje – tenker jeg – er det med vårt «livs-kamera». Alt er der og henger sammen. Bildet er DEG og ditt liv. En helhet.

Eller du har en «livs-computer». En «hard-disk» hvor alt er «savet». Ordnet i «filer». «Tanke-musen» kan klikke seg frem slik du vil. Eller hånden glir – du kommer dit du ikke vil. Du kan bli overrasket.«Disken» husker mer enn du selv. Eller den kan nekte å gi slipp på sine hemmeligheter.
Erindring er innviklete saker.

Hukommelsen har mange «linker». Du kan bevege deg fritt i tanke-rommet som en fisk i vann eller fugl i luften. Alt er like nært – om du finner den rette linken. Iblant kreves «passord». Hvor finner man det? Ofte hos andre mennesker. Dine erindringer er ikke bare dine. Men i andres hoder ser de kanskje annerledes ut.

Passordet kan også være en bestemt duft, en strofe av en melodi, et bilde. Eller noe du får i hånden. Så er erindringen der – helt plutselig. Forløst. Frelst fra den store papirkurven.

Det kan være godt – men også vondt – å ta imot. Det kan bli en sterk opplevelse å gå inn i levd liv og gamle tanker. Man gjør det ikke bare med hodet sitt. Alt er med. Slik det var da det skjedde. Man kan bli ganske trett. Og kanskje trist. For det er ofte det leie man har gjemt bort. Men ser man ordentlig etter, vil man nesten alltid oppdage at det var noe godt der også. Noe man har glemt sammen med det leie. Skatter av omsorg og kjærlighet. Som bør tas fram og pusses på. Som vi kan la skinne litt før vi pakker det bort igjen.

Eller minner kan være øyeblikks-bilder – slike du finner når du åpner en viss skuff hvor du bare har puttet ned alt det du skulle ordnet, sortert og satt i album. Plutselig er det der – så levende – og ser på deg. Men når var det? Hvor var det? Og hvem var nå han til høyre? Alle de bildene du en gang tenkte, skulle dokumentere ditt liv. Skulle vise at også du hadde en historie. Men nå er alt bare rot.
Så det er vel en slags rydding. For min del et «siste-liten-prosjekt». Vi får se om det var for sent.

PS. Var på stranden med oldebarnet. Skjønte hvorfor jeg ikke har skrevet mere før. Hadde ikke hjerte til å bruke livet til å skrive om det. Måtte bare leve det.