Svart hull

Jeg dumpet opp i boksalg. En pose bøker for 50 kr. En handlet om svarte hull. Mye illustrasjoner og lite tekst. Tenkte den var fin for barna. Men ble fenget av den selv. Jeg har lest om svarte hull før. Men her var noe nytt. Man tenker seg at en astronaut kan passere gjennom et slikt hull – og komme ut i et annet univers. Men det kan lett gå galt. Hun – ja, det er en dame – må navigere helt presist – ellers vil hun slites i tu. Og om hun kommer velberget gjennom, er det ikke sikkert det andre universet er et sted hvor mennesker kan leve. Tenk å stå på kanten av et slikt hull – og vente på å kaste seg ut i det!

Jeg har stått på kanten av et svart hull en gang. Det var skummelt. Jeg var 21 år. Elev på Barnvernsakademiet. Det var like etter krigen. Man trengte barnehager. «Barnas Uke» samlet penger til saken. Klassen min hjalp til. Jeg sto på stand og passet barn som fikk male bilder på et staffeli for 5o øre stykket. Det ble mye søl. Da kom rektor. Forklarte meg. At hun skulle ha lest eventyr for barn på kinoen over gaten nå om et kvarter. Men hun kunne ikke. Jeg måtte gå istedet. Jeg ble skrekkslagen. Men var enda reddere for å si nei til rektor. «Jeg kan ikke – har ikke «. «Joda», sa hun. «Du har holdt samlingsstund. Du kan lese eventyr». Hun gav meg et bind av Asbjørnsen og Moe. «Ta et du liker selv. Det går bra.» Så var hun vekk.

Boka hang tung i hendene mine. Jeg sa fra til de andre på standen og sank ned på en benk. Jeg hadde lest eventyr på skolen. Et om Askeladden. Jeg så på innholdsliste. Fant det. Tittet fort igjennom. Så gikk jeg med bankende hjerte over gaten og inn i kinoen. Vestibylen var nesten tom. Jeg sa til damen i skranken at jeg skulle lese eventyr. Hun vinket på en ung mann, som ivrig dro meg med. Det hastet. Vi gikk gjennom noen mystiske ganger. Plutselig sto jeg på en scene. Helt alene. Mannen dro frem en stol. Skjøv meg ned på den. Lyskasteren kom på. Teppet gled til side. Den unge mannen sa at nå skulle barna få høre eventyr. Der satt jeg på kanten av et stort svart hull. Og jeg var bare nødt til å kaste meg ut i det.

Jeg klamret meg til Asbjørnsen og Moe og leste. Stemmen var der, og den bar. Bedre etter hvert. Det var som en samlingstund i barnehagen. Da jeg var ferdig, gjorde mannen tegn til meg fra siden at jeg måtte fortsette. Jeg orket ikke et eventyr til. Men fikk en ide. Vi tar noen fingerleker. Jeg skal vise – så gjør dere som meg. Lille Petter Edderkopp klatret opp, opp og ned,ned. Jeg skjønte at salen fulgte. Sluttet med «Togene på stasjonen» – de som skal starte opp – og først går så sakte, så sakte, men fortere etter hvert. Tøff, tøff. Tøff, tøff. Alle pustet og peste og slo seg på lårene. Det ble et svært rabalder. Men så – suste toget avsted – det fjernet seg – og vi hørte til sist bare et svakt ekko i det fjerne. Før alle klappet, og teppet gled for. Jeg hadde hoppet ut i det svarte hullet – og overlevd. Den unge mannen kom og fulgte meg ut. Han sa jeg hadde vært flink, og spurte om vi kunne møtes. Jeg ble litt glad, men mest forlegen. Jeg smilte og ristet på hodet. Han smilte hyggelig tilbake og slapp meg ut. Der sto jeg i en bakgate og glippet med øynene mot dagslyset. Hadde jeg vært i et annet univers? Jeg hadde iallfall lært noe. At det er utrolig hva mennesker kan gjøre når de MÅ. De kan gå inn i svarte hull.

Jeg hadde gått inn i et svart hull – selv om jeg var vill av skrekk. Var det bra? Var jeg stolt etterpå? Var jeg modig? Ikke egentlig. Jeg hadde bare gjort det fordi jeg var enda reddere for noe annet. Det var ikke for å være snill mot rektor. Eller glede barna som ventet i kinoen. Jeg bare turte ikke la være. Den gangen skjedde det ikke noe galt. Det var en bra ting å gjøre. Men jeg har spurt meg selv: Om det hadde vært noe som ikke var bra, ville jeg da hatt mot til å nekte? Jeg håper det, men jeg er ikke sikker. Vi ble oppdradd til respekt for overordnede. Når vet vi hvor grensen for lydighet er nådd? Jeg har tenkt på det når man hører om folk som ”bare følger ordre” selv om det strider mot samvittigheten. Det er lett å kritisere utenfra. Men når man er i det? Og blir forklart at det må være sånn. Soldater i krig går mot fienden – fordi det er farligere å la være. Selvmordsbombere har gitt seg ut på en veg som ikke kan føre tilbake. De går rett i det svarte hullet. For de kan ikke snu. Vil vel ikke heller. Terroristen skrur seg selv av til ”jobben” er gjort.

Fremtidens ”kosmonauta”- hva føler og tenker hun der på kanten av det svarte hullet? Bare på hvordan hun skal navigere gjennom den smale passasjen i hullets sentrum? Er alt tenkt og følt på forhånd? Er hun villig til å ofre alt for å bringe vitenskapen et skritt videre? Om hun skulle komme levende igjennom, er det lite trolig at hun kan gi beskjed tilbake. Bare hun selv vil vite. Er det verdt det? Er hun offer for en vitenskapsideologi som setter vitebegjær foran alt annet? Er hun jomfruen som ofres til dragen? I moderne utgave? Om det nå blir noe av?

Standard

4 kommentarer om “Svart hull

  1. I 2018 reiser 100 personer til Mars med enveisbillett, jeg synes det sier litt om hvor mye vi mennesker er villige til å ofre for å nå våre mål. Dessverre er ikke alle mål til fordel for vitenskapen, og noen drar med seg andre ufrivillige i sine sorte hull. Jeg håper Skaperen dømmer alle rettferdig på den andre siden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s