Hvorfor har vi ytringsfrihet? Slik vi forstår den som en del av vårt demokrati?

Ikke for å imøtekomme menneskelige behov for å skrike og rope ut sitt sinne og sine frustrasjoner.  Det kan være viktig nok. Følelser må få komme til uttrykk. Så lenge man nøyer seg med å kjefte  og ikke tyr til vold, så får det oftest passere. Vi lærer barn å si ifra isteden for å slå. Og ved å bruke  språket, kan vi forklare andre hva vi vil og finne løsninger sammen.

Demokratisk ytringsfrihet har vi fordi det er viktig at alle stemmer blir hørt. Alle synspunkter kan  være viktige. Og det er bra at de kommer frem slik at man kan ta hensyn til dem så langt det er  mulig. Samfunnet sykner hvis man ikke får bearbeidet slikt etter hvert. Man bruker språk og  fornuft  for å finne frem til gode løsninger og kompromisser. Det er demokratiets metode. Ytringsfrihet er  en del av den. Meninger som blir undertrykt skaper spenninger – eller apati. Ødelegger mennesker  og samfunn.

Ytringsfriheten legger vekt på at vi bruker ORD og fornuft for å løse menneskelige konflikter.  Ordene kan understrekes ved at man bruker også andre symboler. Men bare språket kan ta opp  problemer – undersøke dem logisk og prøve å finne løsninger. Språket er fornuftens medium.

BILDER kan ikke gjøre det samme. Bilder taler til følelsene. De kan appellere. Og de kan  provosere. Men de kan ikke redegjøre for kompliserte sammenhenger. Ikke forklare konsekvenser.  Vil man tale noen til fornuft, egner ordene seg best.

Det er derfor den blir så håpløs, denne ideen om å provosere muslimer til fornuft. Har man et historisk eksempel på at slikt har nyttet? Hva er det man faktisk vil oppnå? Hvor vil man? Er det ikke mulig å gå i dialog?

I går spiste jeg middag med en dame som er historiker og ekspert på ikoner. Hun sa at omkring 800-tallet var det bitter bildestrid kristne imellom. Noen gav uttrykk for sin tro ved å male vakre ikoner av Maria og Jesus. Andre mente det var å bryte Moseloven, som sier at man ikke må avbilde Gud. Det ble strid. Forfølgelser, drap, krig. Da gikk høye geistlige sammen for å prøve å snakke seg til klarhet i spørsmålet. Man kom frem til at det var lov å lage bilder av Jesus, for da han levde på jorden, var han inkarnert. Da var han et ekte menneske. Striden ble bilagt. Har vi der et eksempel på at dialog nytter? Også i slike spørsmål. At det siden har utviklet seg ulike retninger i øst og vest, viser vel bare at dialog ikke dreper videre initativ.

Jeg vet at terrorister og tidens tegnere er mest motivert av sin politikk, ond eller god. Men bildene gjør det vanskelig for vanlige muslimer å ta avstand fra sine egne. Vi har gått i tog for å vise dem at vi vil stå sammen mot “det onde”.

Kan vi også gå i en ekte dialog og vise at vi tar deres problem på alvor? Prøve å komme ut av voldsspiralen og finne en veg til fremtiden som er mindre full av blod og tårer?

Så får heller tid og praksis vise hva som har livets rett. Det onde må noen ganger stanses med vold. Det gode kan bare bringes videre i godhet.