Et lite smil – midt i alt

Oldemor har ikke vært altfor munter i det siste. Det er et kjølig drag i luften også her. Og det skjer så mye. Verden er av lage. Folk der hjemme dør hele tiden. Nå sist TO – mann og kone ­ på samme dag. Min generasjon er vel på veg ut. Det blir som å stå alene igjen etter en skuddveksling. Man bare forundres over at man lever. Når man så får vondt i en tå? Et sted må det jo begynne! Legen gir antibiotika, og dagene går med til å telle piller og timer og tilpasse måltider. Blodtrykks­pille må heller ikke glemmes. Der har jeg på eget ansvar kuttet til det halve. Ellers blir det for lavt her nede. Min søster sier at et visst trykk må til for å leve. Jeg mistenker at poenget med pillene er at man skal leve langsommere for å leve lenger. Er det så lurt? Man vil gjerne leve sin tilmålte tid. Det betyr kanskje mer enn vi begriper. Men dra det ut i det unaturlige? Man må vel snart bli klarert for å gå videre?

Likevel. I dag er jeg glad. Kuren er gjennomført. Og foten er snill igjen. De søte damene her – las camareras, Felah og Elena – har bidradd med gode råd og «sal de marina» ­ soltørket her på øya. Jeg har sittet med føttene i varmt salt­bad. Noe både føttene og jeg har hatt godt av.
Og nå har jeg hatt frokost på terrassen med varm kaffe og mye godt. Jeg har kroet meg i morgensola – og sett på utsikten. Det er et lite, men pent anlegg. Langstrakt. Med blått basseng og grønne planter. Jeg tenker at det er Versailles i minitatyr. Jeg har stått der en gang og sett nedover det alt sammen.
Damene kommer forbi med sine remedier. Jeg bor like ved deres «base». Det er blitt et slags rituale oss i mellom. De hilser og neier. Jeg bøyer meg nådig. De spør om jeg har det bra, og jeg svarer «Muy bien». De får se på foten min. Og vi er enige om at det går bra. Alt er bra. Jeg har det bra. De har det bra. Jeg slår ut med armene, sier «Alegria». (Glede). De ler og vinker tilbake med kostene: «Aleluya!»
Kan noen dronning ha det bedre?

Det er slik i min alder at form og utseende varierer veldig. En dag løper alle til og er redd at man skal falle om. Og hvem vet? Det kunne vel fort skje. Oftest legger ingen merke til en. Øya er full av eldre i alle fasonger. Men i dag ble jeg stanset på gaten av en dame som smilte og sa jeg var «guapa» ­ det betyr pen/flott. Jeg hadde på meg en nykjøpt blå fleesjakke med tilbehør som passet. Fargen sto fint til mitt brune fjes og hvite hår. Selv en olding kan ta seg ut på en god dag. Så hyggelig av henne å si det. Jeg ble glad og gikk videre med lette skritt. Måtte bare minne meg selv på at hovmod står for fall. Litt glad uoppmerksomhet – så ligger man der. Sånn er det. Dessverre. Men nå – smiler jeg. For det er jo slik også at ­-

P1050219(1)
Om verdens nød og venners død
har gjort deg trist og lei,
så skal det veldig lite til
for å lokke fram et smil.
En tå ble bra – et «Aleluya» ­
og en ble glad
ved å møte meg.

Standard

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s