De sa han ønsket besøk. Så satt jeg der i sykerommet. 4 senger. Skilt med forheng og skjermbrett. 4 gamle menn med surstoff og andre remedier. Ikke spesielt trivelig. Og jeg visste han ville hjem. Men fikk behandling intravenøst. Og det var ingen hjemme til å ta imot.

Han var en slags slektning. Vi hadde delt barndom og ungdom. Det var lenge siden. Imens var våre liv blitt levd. Nå var vi gamle og alene med det som var igjen. Han lå der så blek og slapp. Gamle menn kan bli så pene ­liksom avklaret ­ når mannemasken faller av dem. Det rørte meg.

Han var først litt i stuss da jeg kom. Kjente meg ikke riktig igjen. Gammel dame med grått hår under hatten. Men ble glad da jeg hilste. Og nå satt jeg der. Og han slapp ikke hånden. Så på meg. Jeg prøve å snakke om noe som kunne åpne mellom oss ­ men han hørte ikke ordentlig etter. Bare så på meg. Kanskje så han dårlig nok ­ eller godt nok ­ til å se den glade sommerpiken i mitt gamle triste ansikt. For plutselig spurte han: ­ Husker du den sommeren­ ?

Jeg visste hvilken sommer han mente. Men visste ikke om han tenkte på noe spesielt. Den sommeren ­ ­. Vi var mange unge sammen hjemme på gården. Alle jobbet og hjalp til. Det var mye latter og moro. Hadde det vært noe spesielt mellom oss? Det kunne jeg ikke huske. Jeg var ikke forelsket i ham. Ikke i noen. Bare i «allverden». Og det var gått ut bud om manntall. Og alle kom og bøyde seg for meg ­ som rett var. For den sommeren passerte min ungdom jorden ­ lik en sjelden komet som bare viser seg en gang i vår levetid.

Jeg var lykkelig og glad for alt og ingenting. Lattermild og vennlig mot alle. Så hva hadde jeg gjort? Hva hadde jeg glemt? Kunne jeg spørre om det? Jeg sa bare: ­ Ja ­ jeg husker den sommeren. Det er den fineste sommeren jeg har hatt. Da smilte han fornøyd.

Litt senere pekte han på brystet mitt. «Er det en engel»? Javisst. Der i et kjede hang en luftig sølv­spunnet engel. Jeg sa ­ jeg har den alltid på når jeg skal ut å fly. Jeg synes det er så fint å vite at engler kan fly. Jeg håper vi også får lov å gjøre det når vi kommer dit opp. Tror du ikke vi får lov? Han smilte bare. Jeg sa ­ hvem vet? Kanskje vi møtes igjen mellom noen hvite sommerskyer der i det blå. Da må du si «Hei» hvis du kjenner meg igjen. Jeg tror kanskje vi kommer til ligne oss selv fra den gangen vi var på det aller gladeste her nede. Slik vi var den sommeren. Tror du ikke? Han smilte. Jeg sa: ­ Da sier vi det. Da har vi en avtale.

Han virket så glad. Gled inn i en slags halvdøs. Men hva var det han husket, som jeg hadde glemt? Jeg kunne ikke spørre nå. Men så fikk jeg vel aldri vite? Hva gjør det? Vi har en avtale.

Og den må jeg huske.