Den gamle hesten og den lille frosken

Hesten2I dag midt i vegen lå en flat frosk. Sikkert kjørt over. Og plutselig var det der – eventyret fra barndommen. Mamma måtte lese det for meg mange ganger. Alltid knøt det seg i magen. Jeg kjenner det enda.

Jeg var så glad i den snille gamle hesten. Og jeg hadde ofte følt meg som den lille frosken. Den var ute og hoppet på egne ben og var så glad. Men plutselig falt den ned i et hjulspor. Det var dypt og kantene raste når han prøvde å klatre opp. Men det var ingen som kunne hjelpe ham. Ingen hjelper frosker. Da så han noe stort som nærmet seg. Et veldig dyr – og bak det en vogn med svære hjul som nærmet seg akkurat nede i det hjulsporet hvor han lå. Alt håp var ute – nå ble han knust. Krokodiller kan gråte. Kanskje frosker også. Men hvis han gråt nå var tårene ekte nok. Mer hjelpeløst fortvilet kunne ingen være.

Den gamle hesten dro vognen tungt gjennom den gjørmete vegen. Som vanlig hadde de lesset på så mye de kunne. Lasset var altfor tungt for en gammel hest. Men han dro så godt han kunne. Enda det gjorde vondt der seletøyet gnagde. Han var tynn. De skar seg helt inn til bena. Skjekene stakk ham når han svingte. Men han var vant til å ha det vondt. Hesten hadde ikke hatt noe godt liv. Menneskene hadde ikke vært snille mot ham. Han strevde etter beste evne for å fortjene sin høydott og kanskje litt havre iblant. Likevel vanket det både kjeft og piskeslag. Det en traktor gjør idag med mange hestekrefter under lokket – det måtte han gjøre med sin egen eneste hestekraft. Likevel var de aldri fornøyd.

Hesten hadde gått slik i sine tanker, da han plutselig så noe i hjulsporet foran seg. En liten frosk som fortvilet forsøkte å komme seg unna før hjulene tok ham. Den gamle hesten visste hvor vondt det ville gjøre å prøve å få vognen opp av sporene – og han visste ikke om han hadde krefter nok. Likevel orket han ikke å være med på å knuse den lille skapningen. Han tok i alt han kunne. Og rent som et under fikk han løftet vognen opp akkurat så mye at den lille frosken greide seg. Det gjorde veldig vondt med det samme.Og mannen på lasset, gav ham et slag med pisken. Men etterpå kjente hesten liksom noe godt og varmt inni seg. Nesten som når noen var snille og klappet ham forsiktig. Og den lille frosken hadde sett noe merkelig i de store mørke øynene til hesten. Det var nesten som om den syntes at en liten frosk betydde noe.

Jeg gråt litt hver gang jeg hørte det. Bare noen små tårer som jeg tørket bort. Selv idag blir det litt vått. Men jeg undres – jeg er gammel selv nå – ville jeg orke å gjøre som hesten? Ta i det lille ekstra, ha det vondt, for å spare en annen. En ynkelig en som var lett å overse. En jeg egentlig ikke hadde noe med – og som bare forstyrret meg som har mer enn nok med mitt eget. Jeg skulle ønske jeg turde si ja. Ubetinget. Men jeg får bare håpe. Og så kan det jo være bra å vite – at selv et lite eventyr kan få noen til å tenke. Og kanskje gi styrke til å få seg og sitt opp av hjulsporene man har havnet i.

Standard

En kommentar om “Den gamle hesten og den lille frosken

  1. Fint att sagor o berättelser lever kvar hos en människa hela livet … och att innehållet kan få ett djupare och mera tänkvärt budskap ju äldre man blir. Jag ska tänka på det när jag läser sagor för mina barnbarn!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s