Var nylig på Mega og falt for en potteplante. Jeg bruker ikke det. Har ikke vinduer til dem. Karmene er så smale. Men denne SÅ på meg. Da måtte jeg. Den minnet om noe.

Vår på Rambak i Finmark. Mørketiden var over. Ute skinte sol over kram snø og skare. Mamma tok plantene opp av kjelleren der de hadde vært om vinteren.

Løftet dem frem fra hyllen der de sto, og satte dem på gulvet rundt kjeller-lemmen. Alltid spennende. Hvilke hadde overlevd? Det ville tiden vise. Det var så moro å følge med. Se om det kom noen levende små skudd.

En var vi spesielt glad i. En blå hortensia. Det fine navnet. Og at den var blå. Blomstene så store. Og bladene kraftige, grønne.

Det var en slik jeg så på Mega. Og nå står den på bordet ved siden av meg. Så lenge. Når det blir varmt nok skal den få komme ut på terrassen. Det fortjener den. Også blomster liker frihet og frisk luft. Om det ikke blir for barskt.

Den siste planten mamma tok opp var ”Spaserstokken”. Den svarte til navnet. En grå knudrete stamme, litt bøyd øverst. Den så minst av alt levende ut.

Den var ikke pen. Mamma var litt flau over den. Hver vår håpet hun den hadde gitt opp. Men så lenge den greide å skyte nye skudd, hadde hun ikke hjerte til å kaste den. Kanskje hadde den fulgt henne hjemmefra? Kanskje hadde den en spesiell historie? Hun hadde en slags respekt for den.

Så satte hun den innerst i kroken – halvt gjemt av gardinet. Der sto den og så ut på den hvite våren – og prøvde vel å suge til seg alt det lyset den kunne. Jeg fulgte ivrig med. Og plutselig var det der – en liten levende klump midt i det harde grå. Jeg jublet – og mamma sukket: Ja – ja. Men jeg tror hun beundret den. Noe så stedig. En livsvilje som ikke gir seg.

Det gir bibelske assosiasjoner. Friske skudd fra en gammel rot. Din kjepp og din stav trøster meg. Stav – stokk. Vinstokk. Kanskje var den det?

Kanskje drømte den i kjellermørket om druer? Om varme somre under en annen himmel. Man skal ikke undervurdere noen. Slett ikke en gammel stokk.

Det er lenge siden vårer på Rambak. Slike vårer og kjellere finnes ikke mer. Nå kjøper man blomster på Mega. Nye – uten historie. Men de vil gjerne leve – de og. Så får vi prøve – å lage en historie sammen. Livet kommer alltid fra livets kilde. Røttene er der – om vi graver.

Merkelig nok – det ser ut som jeg selv har overlevd enda en vinter. Hvem vet hva våren bringer?

Men en gang tror jeg, vil Han der oppe løfte oss ut og opp i det virkelige vidunderlige lyset. Og da skal vi få blomstre – mer enn vi noen gang har drømt. Det er den endelige våren – og det er påskens budskap.

(PS: Dette var en” vårhilsen” som jeg skrev i fjor, og som min niese Vigdis Hjorth har bedt om å få ta med i den siste boken sin «Et norsk hus»)