Fisk – Menneske – Hjerne.

Vitenskap på TV ser jeg når jeg kan. Blir aldri lei av å se hvilken forunderlig verden vi lever i. Og man få se inn i stadig nye rom. Fasinerende. Teleskop og annen teknikk tar oss med mot universets yttergrenser. Mikroskop og slikt inn i mikrokosmos.

Mennesket blir en slags «proposjonal» mellom det uendelig store og det uendelig lille. Jeg står her og kan se begge veger – og undres. Er det hjernen min som gjør det? Eller finnes det et «jeg» – som bare bruker hjernen? Hvordan er jeg havnet her? Midt i disse voldsomme prosessene som pågår – både i det store og det lille rom.

Er alt bare kaos og tilfeldigheter? Er man bare en støvdott som virvler med. En tilfeldig samling stjernestøv, som for en tid holder følge, og danner en komplisert organisme med innebygde «oppskrifter»på kjemiske reaksjoner og mye annet – som er så omstendelige at man trengte et helt bibliotek om det skulle omsettes i skrifter.

Og nå står denne organismen her og prøver å forstå oppskriften på seg selv. Hvordan er det gått til? Og hvorfor? Er det helt tilfeldig? Er det på noen måte sannsynlig?

Det begynte med fisk. Vel. Det var mye før det og. Men fisk var de første dyrene. Og vi har mye felles med fisk. Som foster ligner vi først på fisk. Det finnes en liten gjennomsiktig fisk som ligner på et foster. Den har ryggrad, men ikke hjerne. Bare noe som kunne bli det. Et mønster. DNA viser at den lille fisken har et gen som kan lage hjerne etter sammen mønster som hos mennesket. Men hos fisken er det «skrudd av». Hvorfor det? Fossiler viser at den lille fisken har vært likedan i minst 500 millioner år. Hvorfor har den ikke utviklet seg? Har den ikke hatt bruk for mer hjerne? Tenk hva den kanskje kunne drevet det til. Hvorfor er ikke genet blitt skrudd på?

Darwin så ting og så sammenhenger. Men han må ha trukket forhastete slutninger m.h.t. hvordan og hvorfor ting fungerte. Mulighetene er der før behovene.

Vår forunderlige menneskehjerne ligger latent i 500 millioner år gamle fossiler. Den er ikke oppstått som resultat av arters kamp med miljøet og tilfeldige mutasjoner. Den har ventet på «sin tid» til å stå frem på livets arena. Det må være andre ting på ferde.

Men da må man kanskje turde å tenke litt friere. Utenom vedtatte grenser. Et sitat fra Suzanne Brøgger: «Fritænkning idag må være en oppdatering av religionsfriheten  – den eneste sfære, der er fri og uafhængig af medier og marked.» Ja kanskje det. Eller også av faglige fordommer? Mindre ytre makt gir gjerne større frihet.

Idag er det en artikkel om hjernen i A-Magasinet. Jeg var spent på å lese, men ble skuffet. Det sto ikke noe nytt om hjernen der. Det går bare ut på at nå vet vi så mye om hjernen at den kan overta for religion og filosofi. Snart vet vi så mye om hjernen at vi kan styre den og da blir alt greit. Da har vitenskapen kontroll. Litt nifst, synes jeg. Det er riktignok bare en dansk biolog og journalist som sier det, men hun reiser rundt og begeistrer folk.

Saken begrunnes med at mennesker som har vært utsatt for hodeskader, kan forandre personlighet og bli kriminelle. Og at de da ikke skal straffes, for de var «ikke seg selv». Det er noe man vet og er enig i. Men det betyr vel egentlig at man anser mennesket for å være noe mer enn sin hjerne? Man setter ikke likhetstegn mellom person og hjerne. Men personen trenger sin hjerne for å fungere. Slik den trenger andre organer. Selv om hjernen er helt sentral. Den ER en sentral. Regjerings-kvartalet. Den har sine departementer. Men er det sikkert at den huser folkeviljen?

Biolog-journalisten har reist og snakket med vitenskapsmenn rundt på kloden. Til sin forundring har hun møtt vitenskapsmenn, som kombinerer kunnskap med religion. Men, sier hun, alt er jo mulig. Hvis det siste er sant, burde man ikke for lettvint utelukke noe.

Jeg har lest at mange vitenskapsmenn føler det er vanskelig å være faglig ærlig – og samtidig benekte at det finnes en «åndelig virkelighet» og noe vi kan kalle Gud. Det ligger utenfor vitenskapens område å kunne bevise det. Men indisiene er så mange og tydelige at det er vanskelig å bortforklare. Generasjoners erfaringer fra alle folkeslag bekrefter. Likevel kvier man seg for å innrømme det. Ikke alle liker tanken. Og hvilke konsekvenser kan det få? Er det ikke lettere å styre verden, hvis alle hjerner er underkastet vitenskapen? «Vidunderlige nye verden»-scenariet? Som gjør menneskene til levende roboter. Vel. Moderne hedonister kan nok godta det. Dersom de får med seg sine nytelser. Skal det bli fremtiden?

Jeg vil så gjerne tenke stort om menneskene. At vi er eslet til noe  større. At det ligger muligheter  i oss slik som i den lille fisken. Noe som kan bli «skrudd på» når tiden er moden. Det ser ut som om noen mennesker har det. Delvis iallfall.

Kontakt med en større og dypere virkelighet. Kanskje blir det menneskets neste nyvinning. At det gjenvinner «evighets-dimensjonen». Men det kommer nok ikke som resultat av «hjerne-triksing», men ved ny og større innsikt på det åndelige området. Gjennom personlig og moralsk utvikling i kontakt med andre mennesker og miljøer som er preget av gode verdier og åndelig styrke. Da blir de ekte, levende og kreative. Kanskje ikke ufeilbarlige. Men det er bedre enn roboter.

Standard

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s