Midtsommers i 1981 skjedde det noe i det gamle Jugoslavia. Seks ungdommer var ute på marken og så etter dyrene. Der møtte de Jomfru Maria – Gospa – som hadde et viktig budskap: Menneskene måtte forsone seg med hverandre – hvis ikke ville mye fryktelig skje. Hun møtte dem mange ganger på samme sted til avtalt tid. Barna ble veldig preget av dette. Andre mennesker ble interessert og møtte opp, men de så aldri Gospa – bare barna som snakket med henne. En gang så barna Gospa i veikanten da de gikk hjemover. Hun gjentok budskapet om forsoning, og hun gråt sårt.

Stadig flere kom for å se de unge visjonærene. Myndighetene ble mistenksomme. De likte ikke folkemasser. Barna ble hentet av politi og avhørt. De kunne bare si som sant var. Politiet ristet på hodet. Sendte barna hjem og gav dem beskjed om ikke å møte Gospa mer. Men neste dag ble det umulig for dem å la det være. Barnevernet tok med barna på tur for å holde dem borte. Men da tiden for deres møte kom, måtte de ut av bilen – og i vegkanten møtte de Gospa. Både barnevernsarbeiderne og folk i landsbyen så et slags lys som gled over himmelen og mot det stedet barna var. Det skjedde mange andre underlige ting. Det er en hel historie. Den bør bli fortalt ordentlig.

Jeg må bare minne om den nå. For det man undret på den gang, var hvorfor dette skjedde akkurat i Jugoslavia. Var det ekstra viktig med forsoning der? Den gang var det øst-vest og kald krig som var i tankene. Islamisme var ikke noe aktuelt problem. Selv om man visste at Jugoslavia hadde en broget fortid. Men det var mye i Gospas budskap som tydet på at hun var bekymret for muslimene. Selv om det var barn fra den katolske menigheten hun viste seg for. En gang fremholdt hun som eksempel for de unge pikene – en gammel from kone i landsbyen. Men – hun er jo muslim, sa de forundret. Det vet ikke jeg noe om, svarte Gospa. Og hele tiden snakket hun til barna om kjærlighet, bønn og forsoning. I hennes nærvær følte de seg omsluttet av kjærlighet.

Vi vet hva som siden hendte. Nøyaktig 10 år etter den første visjonen, brøt krigen ut i Bosnia. Den som førte til Szrebnenzia og mye annet vondt. Det ble lettere å rekruttere muslimer til ekstreme mijløer. Vi ser hva det har ført til. Kunne det vært unngått? Vi ble advart. Vi ble bedt om å be og faste. Så godt vi kunne. Og fremfor alt – være forsonlige. En gutt skrev kjekt på Si ;D – hvis Gud vil oss noe, kan han vel skrive på himmelen. Han har gjort det. Under visjonene i Jugoslavia – sto det en dag med store bokstaver på himmelen – M I R. Det er det slaviske ord for FRED. Mange leste det. Noe oppsikt vakte det. Men folk fortsatte stort sett som før. Hva skal egentlig til før vi reagerer?

Når vi nå ser hva som har skjedd, som skjer og kan skje – var det rart om Jomfru Maria gråt? Og hvor mye må vi alle gråte før det er over?