Sara.

Jeg var så ung. Nesten bare en liten pike. Jeg lekte utenfor min mors telt. Alt var trygt og enkelt. Jeg var lykkelig. Iblant gikk Abram forbi. Jeg var hans halvsøster. Jeg var vakker. Abram så det. Ham begjærte meg. Men min mor ville ikke. Abram snakket med sin far. Den gamle var svak for ham. Han gav Abram tjenere og dyr – så de kunne dra avsted og ta meg med. Det var så fremmed og rart der ute i ørkenen under stjernene. Det var koldt og mørkt. Jeg var engstelig, og jeg lengtet hjem til min mor. Da sa Abram at jeg ikke skulle være redd. For den store guden – han som hadde reddet Noa i arken, han hadde lovet å passe på oss. Han skulle føre oss til et land hvor vi kunne bo – og han ville gjøre oss til et stort folk. Det hørtes underlig ut. Men Abram var så trygg og glad da han fortalte. Ansiktet skinte på en måte jeg ikke hadde sett før. Jeg kjente at jeg var glad i Abram og kunne være trygg hos ham. Jeg lengtet ikke mere etter min mor. Abram la kappen  sin rundt meg. Så sovnet vi sammen under stjernene.

Alt det er så fryktelig lenge siden. En lang, lang livsvandring. Det meste har gått gjennom ørken. Og en ørken er jeg blitt selv. Ufruktbare Sara. Den sønnen som skulle gjøre oss til et stort folk – hvor ble han av?

Tåpelige Abram. Dumme eventyr alt sammen. Men du så sta. Du gir deg visst aldri. Ja – enda nå – jeg skjemmes å fortelle- du har visst ikke vett som andre folk. Men det nytter ikke å gjøre meg myk mere – -. Gamle kone ! Hva tenker du på?

Feig er du også. Den gangen i Egypt. Da vi søkte tilflukt der for tørken, og du ba Farao om lov til å slå leir. Farao så meg. Ja – du lot ham få se meg. Og Farao så at jeg var vakker. Han ba oss inn og gjorde ære på oss. Du så at Farao begjærte meg. Men da han spurte om jeg var din hustru, sa du nei. Du sa at jeg var din søster. Hvilket var en halv sannhet. For du var redd at den mektige Farao ville skaffe deg av vegen hvis du var min mann.

Hva brydde du deg om min ære? Den måtte jeg selv forsvare. Alene i pallasset med Farao. Jeg fortalte ham hele sannheten. At jeg var din halvsøster – men jeg var også din hustru. At hvis han tok meg, ville han vanære meg og min familie – og vår Gud ville hevne seg. Da ble Farao redd, for han hadde hørt at vår Gud er mektig. Han kunne ikke få meg avsted fort nok. Han sendte meg bort i en vogn full av gaver og sa at han aldri ville se oss mer. Og du – dumme mann – var bare glad at du hadde sluppet vel ifra Faraos vrede. Hva jeg måtte tåle, tenkte du ikke på.

Kanskje hadde du håpet at Farao skulle skaffe den sønnen du selv ikke greide å gi meg. En kongesønn? Det kunne vel vært noe. Men den sønnen jeg prøvde å gi deg ved min trellkvinne – han var ikke god nok. Ikke til å være den arvingen du ventet på. Jeg ville deg bare vel. Jeg merket jo at Hagar så på deg. Du var en vakker mann også om du var gammel. Og hvem andre hadde hun å se på? Hun var enda ung og kunne bære frem et barn. Jeg lurte Hagar inn mens du sov. Jeg tenkte det var eneste utveg – så du kanskje kunne få fred. Men nei. Det var ikke slik guden din ville ha det. Det skulle være jeg som bar ham – det var du helt sikker på. Og du har aldri gitt opp. Hvor gal kan man være? Vet du hvor gammel jeg er? Eller du selv. Ikke få meg til å le.

Å – jeg er så sliten.  Ryggen verker. Og denne ørkenvinden! Hvorfor dro jeg bort fra hjemmet mitt? Jeg skulle hørt på min mor.

Det kommer visst gjester. I denne varmen og vinden. Hvem kan de være? Tre høye menn i hvite klær. Abram bukker og viser dem stor ære. Han ber dem inn. Ber dem sette seg. Nå kommer han og ber meg skaffe gjestene mat og drikke. Jeg som var så sliten og burde hvile. Han tar aldri hensyn. Blir det aldri slutt på mine prøvelser?

Ja – jeg vet – det var jeg som jaget dem. Jeg kunne hatt hjelp. Vi kunne hatt hjelp – av de unge – nå når vi er så gamle. Men jeg orket ikke å se på det. Hvor hun hovmodet seg og ble mer og mer den som styrte. Og gutten. Du var jo glad i ham – men han minnet deg også alltid om den andre – han du ventet på – den riktige. Og du hadde fått ny tro på din manndom. Som om den alene kunne gjøre mirakler. Jeg orket det ikke.

De er visst fornøyde med maten. Jeg hører dem snakke. Hva er det de sier? Abram er så ærbødig. Takker for at de ville gjøre oss den ære å ta inn her. Og en av mennene sier med myndig røst : – Om et år fra nå vil din hustru Sara gi deg en sønn! Abram takker ydmykt.

Da er det noe som brister i meg – jeg ler så jeg kan ikke stoppe. Tror han virkelig –  den håpløse gamle mannen min  –  at JEG vil være med på noe sånt?  At jeg skulle ta imot ham i mine armer nok en gang? Han burde kjenne meg bedre enn det. Jeg ler og ler – all min gamle håpløse bitterhet veller ut i latter. En latter av innestengte skrik. Jeg orker ikke mer. Ikke av noe.

Da sier den myndige: – Hvorfor ler din hustru? Han sier det på en måte som gjør meg redd. Veldig redd.  Det er som jeg stivner. Latteren faller til jorden. Jeg synker sammen. Men jeg hører at Abram følger mennene ut. Han blir med dem. Så blir alt stille.

Nå har jeg stelt og ryddet opp. Men hvor er det blitt av Abram. Hvorfor kommer han ikke tilbake? Jeg hviler meg litt. Så kommer han vel.

Snart er solen ved å gå ned. Kveldskjøligheten kommer. Vinden har lagt seg. Men Abram er ikke å se  Han går sjelden langt nå for tiden. Burde jeg se etter ham? Har han kanskje falt om der ute? Ligger alene et sted. Han er så gammel nå. Burde holde seg ved teltet. Ikke gå avsted på den måten.  Jeg må vel se etter ham.

Hvor kan han være? Tidligere gikk han ofte opp på fjellkammen – der man kan se ut over dalen og Salthavet. Der hadde han en sitteplass før. Kanskje finner jeg ham der? Men det er langt å gå. Jeg må stanse og puste. Hjertet hamrer. Jeg har ikke godt av dette. Å – Abram – hvorfor må du alltid finne på noe?

Å Gud skje lov!  Der sitter han! Ja, ja – takk Herre at jeg fant ham. Enda jeg synes du kunne passet bedre på.  Du og Abram er like umulige.

Sara satte seg ned ved siden av Abram. Begynte å bebreide ham. Hvorfor var han gått avsted. Så langt. Og blitt borte hele kvelden. Han måtte skjønne at hun ble engselig. Men Abram så på henne med et fjernt, bedrøvet blikk. Han sa mennene var kommet for å advare dem. De måtte ikke gå ned i dalen. Der ville det skje en fryktelig ulykke.

Menneskene der nede var blitt så onde at intet mer kunne redde dem. Da ble Abram ulykkelig på deres vegne og ba for dem. Det måtte da finnes noen gode mennesker blant dem. Om det nå var 100 gode mennesker der – skulle så de lide for andres skyld? Herren lovte at var der 100 gode mennesker, skulle alle spares. Da ble Abram glad. Men så bekymret igjen. Tenk om det nu manglet noen. At det bare var 90 – hva så? Og Herren lovte  –  var der 90 rettferdige, skulle byen spares. Slik holdt de på til Herren hadde lovet at om det var 10 gode blant menneskene der nede, skulle alle spares. Da takket Abram – og syntes ikke han kunne be om mer. Så mange rettferdige måtte det da finnes. Men nu satt han der og var bekymret likevel. For tenk om – ?

Og plutselig kjente Sara at det rant liksom en godhet igjennom henne. Den håpløse, rare mannen hennes. Hun kjente hvordan han led ved tanken på andres lidelse.Hun  måtte trøste ham. Hun tørket tårene i de gamle øynene og strøk ham på kinnet. Du fryser, sa han og slo kappen om henne. Stjernene lyste over  dem – slik som den aller første gangen. En uendelig ømhet fylte dem begge. De visste ikke hva som skjedde. Bare at det var det underligste og vidunderligste de hadde opplevd.

De sovnet sammen der under stjernene. Men i øst grydde den siste dag i Sodoma.

Standard

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s