Den nye naboen ordner opp. Alt blir stelt og malt. Nå står hekken for tur. Den hadde vokst ujevnt.

Men nå har motorsagen foretatt en slags «grunnskolejustering». Alle toppene er borte. De som lå litt etter har nå mindre å ta igjen. Kanskje gir det dem lyst til å strekke seg litt lenger? Hvem vet? Og det ser ordentligere ut.

Men vokser trær egentlig sånn? I skogen er det trær i alle lengder og omfang. Hver vokser etter egen trang og muligheter. Det blir litt uryddig, men virker mer spennende.

Jeg har bilt gjennom plantefelt hvor alle trær står pent på rad. Like gamle, like  rette i stammen. Kilometer etter kilometer. For da er det lettere å drive effektivt. Man kan kjøre små maskiner som rydder bort «ugress». Og når skogen skal høstes, kommer det store maskiner som feller alle trærne på en gang og kjører dem til fabrikkene. Så ligger marken der, klar til å ta imot en ny årgang.

De nye små må vokse uten noen store som gir ly. Men så er det heller ingen som skygger. De vet ikke av noe annet. Og drømmer ikke fåfengte drømmer. Målet er å bli akkurat lik sidetreet. Og det passer eieren bra.

Jeg har bilt gennom slike skoger. Blitt litt svimmel av enstonigheten. Man får ikke lyst til å gå tur der.