Mange barn mobbes. Det gjør vondt. Jeg kjenner gutten som snek seg inn ad bakveger i siste minutt for ikke å bli banket opp på skolevegen. Jeg kjenner jenta som stengte seg inne på do til hun var helt sikker på at alle var gått hjem. Og jenta som fikk magetrøbbel fordi hun ikke turde gå på do på skolen. Min mor var lærerinne i en liten Finnmarksfjord. En jente ble mobbet fordi hun ikke var like fint kledd som de andre. Mor kjøpte den gildeste boblejakken hun fant på butikken og ga den til jenta i hemmelighet. Det halp der. Men ikke alle problemer er like lette å løse. Og det endret ikke holdningene. Ondets rot.

Hvorfor mobber barn? Kanskje er det ikke så rart. Det ligger vel i vår natur en tendens til å skyve vekk de som er svakere og anderledes. Darwin ville si at det er derfor vi er penere og klokere enn dinosaurene. Han om det. Men også dyr har en slik tendens. Sånn sett er vi vel «dyriske».

Men barn lærer – først og fremst. Og hva lærer de? Voksne kritiserer andre hele tiden. Særlig uhemmet når de ser på TV. Utseende, klesdrakt, oppførsel. Det er viktig å være pen og smart. Ellers er man lite verd.
Barn hører og lærer.

TV og blader er fulle av reportasjer om folk som er tykke og må slanke seg. Folk som opererer neser som er feil, bryst som er for store eller små. Folk som må lære å kle seg. Alle kan bli som andre – bare man gjør noe med det.
Barn ser, leser og lærer.

Voksne diskuterer abort. Er det riktig å bære frem barn med Downs syndrom?
Barn hører og forstår.

Så mobber de. Du er stygg. Du er håpløst kledd. Du er feit. Du er dum. Og de med Downs får høre: Du skulle ikke vært født! Så enkelt. Så grusomt.

Hva kan man gjøre? Politikere beklager. Skoler lager anti-mobbe-program. Det hjelper så lite.

Hva om alle barn ble enige om å få de voksne til å slutte å kritisere? En krone i sparebøssen hver gang de sier noe stygt om andre. Det kunne bli et bra tilskudd for barnas lommepenger.