Oldemor brakk armen – ble påkjørt av 3-åring.

Oldemor dro til hovedstaden for å feire sammen med russen fra 1945. Vi var fredsruss – og gikk i konstant lykkerus – uten en dråpe alkohol. Vi må ha vært tidenes gladeste russ.

Vi slapp å ta eksamen. Alle var for glade til slikt. Det er 70 år siden og vi er så få igjen. Men vi møter opp. Ennå en tredjedel av klassen. Vi ble kanskje hårdføre av den barske starten?

Oldemor ville besøke en av «jentene» som nå var på sykehjem. Det ble også fint. Jeg fortalte fra festen, og vi mimret sammen. Jeg gikk derfra så fornøyd og glad. Sola skinte. Gaten var tom. Jeg ruslet så fredelig på fortauet. Da  –  som skutt ut av ingenting – var det noe blått foran meg. En liten gutt på et slags sparkebrett. Han hadde  store mørke øyne. I et merkelig langt øyeblikk så vi på hverandre. Men så ble bena mine bare skjøvet rett bakover, og jeg svevet mens jeg så opp i den blå himmelen med hvite skyer  – og tenkte – ikke som en rad med ord, men som en helhet – at er det slik det slutter? Og at – da har det i grunnen vært fint.

Men så lå jeg der og var ikke død. Ryggsekken hadde tatt imot slik at hodet ikke gikk i asfalten. Men en arm var brukket og ryggen forslått. Den lille gutten var uskadet. Så slapp jeg å få ham på samvittigheten. Alt kunne gått så mye verre. Jeg var heldig – tross alt. Men at man aldri vet hva som kan hende i neste øyeblikk, det er virkelig sant. Og husk – se opp for menn – også de bittesmå. De kan være farlige.

Oldemor er ikke altfor kjekk akkurat nå. Klønet med armen i gips og litt ør av de smertestillende. Men alle er snille. Jeg har det bra. Og jeg har fått trøste-mail fra svenske Lena med kopi av noe Tomas Sjødin har skrevet. Han har også vært skadet. Det eneste han kunne orke var å ligge med ryggen på gulvet og bena på kjøkkensofaen. Men i den posisjonen så han alt fra en ny vinkel. Det var bare det vanlige, men han så det i et uvanlig perspektiv.  Han fikk tid til å tenke og minnes. Kjenne på både det glade og det som var vondt. Han så mye på et gammelt bilde over sofaen. Av barna. Av den som enda lever, og de to han mistet. Gjenopplever. Savner. Men innser også at «Mennesker går aldri over». De som en gang var hos oss, vil alltid fortsette å være med oss. De strømmer mot oss som kjærlighet.

«Smerte går over, sorg går over i savn, fotografier blekner, men mennesker går aldri over. Deres kjærlighet bare pågår. Jeg visste det før, men måtte ned på gulvet for å se det igjen».

Da er det kanskje ikke så galt å bli kjørt overende iblant. Det kan være bra å se ting nedenfra. Gjenfinne gamle perspektiver – og kanskje oppdage nye.

P S. Noen mener at talen jeg lagde til russefesten, bør komme på bloggen. Vi får se hva redaktøren synes.

Standard

6 kommentarer om “Oldemor brakk armen – ble påkjørt av 3-åring.

  1. Takk, kjære du. Det er nok fint der oppe. Men jeg har allerede opplevd mye som jeg ikke ville gått glipp av. Så jeg er veldig glad for å være her fremdeles..Sammen med dere levende. Og tak for det du gav meg fra Sjødin.

  2. Kari sier:

    Alltid interessant å lese det du skriver. Du har ein klok og engasjert tilnærming til det meste. Til og med når du sitter forslått og med brukken arm.
    God bedring 😊

    • Kjære, takk- jo jeg tror redaktøren vil sende den ut når hun synes tiden er inne.
      Og armen gror, helt sikkert. Men jeg går som en gammel krok. Enda. Ryggen er vond.
      Men – det hjelper på perspektivet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s