Talen

I forrige innlegg skrev Oldemor at det fikk være opp til redaktøren om talen fra 70-års jubileet til 1945-russen skulle publiseres på bloggen. Da blir det selvfølgelig slik. Vi har tatt ut noe, men det meste fikk bli. Noen sandkorn er for gode til å kastes.

Hilsen «redaktøren»


Om å leve – og bli gammel

Jeg ble nylig nitti. Blant gavene var en bok. Jeg vet ikke om giveren visste. Men et sted ute i teksten sto et dikt – som passet perfekt på den dagen.

10 år er du kun et barn.
20     falt i Amors garn
30     tid for å stå brud
40     har du rynket hud
50     får du gråe hår
60    nedover det går
70    skjelver som et løv
80    nesten blind og døv
90    er du gått i frø
100   er du sikkert død.

(fra “Timen før midnatt” av Ida Simons )

Hva gjør de ikke for å oppmuntre en gammel krok? Det er jo morsomt. Og en grei oversikt. Mye stemmer. Men ifølge ny statistikk er det visst sånn at har man først blitt 90, er sjangsen ganske god for å runde 100. Vi får se. Om vi blir mange nok igjen til å lage fest om 10 år.

Men om 5 år – til 75 års jubileet – det må i alle fall kunne gå?

Da vi var til frokost på KG som 50 års-jubilanter – var Sverre og jeg sammen med vår datter som var 25 års. Da vi takket for oss, spurte jeg om man ble buden også til 75 års-feiringen? De hadde ikke noe opplegg for det, var svaret. Men er det OK om vi tar følge med datteren vår? spurte jeg. For da feirer hun 50. Det fikk jeg ikke noe riktig svar på. Så jeg tenker det står åpent.

Og nå tenker jeg – at skulle ikke vi, fredens første kull etc., stille opp da? Vi som enda er bevegelige. Vise at 75 års-jublianter også finnes. Vi kunne gå i rullatortog med røde sløyfer og flagg og rope «chickelakke – chackelakke!» Eller være ærverdige. Låne svarte kapper og parykker – og skride inn. Messe: «Vi er K G! Vi er klåge!» Eller – vi kunne bare kommet som vi er. Vel. Nå er tanken sådd. La den spire – eller visne.

Om å være russ – i 70 år?

Et sted, langt inne, finnes bilde av en våt og hes rødruss som har ropt «chackelakke – chickelakke» (hvis det var det), noen hundre ganger – og tenker at det er bra man bare er russ EN gang. Men så trekkes denne gestalten fram igjen, gang på gang, etter som årene går – og nå sitter man her med grånet hår og hes så det holder – og vet at ingenting går helt over – egentlig.

Man har reist rundt sola 70 ganger – uten å bli så veldig bereist av det. Men livet har bydd på kortere turer også. Man har besøkt andre himmelstrøk og sett hvordan folk ter seg andre steder. Man har kommet hjem til sånn passe lunkne somre som vintre – og tenkt at OK – man har det greit her.

Imens er man blitt stadig litt klokere, for det meste «the hard way»,  det har kostet. Når man endelig er sånn passe utlært, har ingen bruk for en lenger. Nå skal andre få lov å gjøre dumme ting. Det kalles generasjonsskifte.

Og verden går sin skjeve gang. Vi myldret som russ ut i en verden som var i ferd med å få slutt på en krig. Bare BOMBEN sto igjen. Siden gikk man på tå for at den kalde freden ikke skulle smelte og bomben smelle på ny. Vi greide å bli 30 og 40. Det begynte å ligne et liv. Oljen fløt og vi ble så velstående at neste generasjon ropte på revolusjon – for å gjøre det mer spennende. Så kom tøværet – uten at det smalt. 50-60 åringer hadde det trivelig. Med barnebarn på hytta. TV, biler, alle teknikkens vidundere. Tidlig pensjon, vintre i syden. Sånn kunne det gjerne fortsette.

Men å leve er et usikkert foretak. Ingen kan forsikre seg mot vonde rygger og knær som knaser. Indre og ytre plager av alle slag. Man har hatt det bedre enn man hadde godt av. Selv moder jord begynner å jamre. Får feber og er ute av lage. Og vi får skylden. Vi har levd på forskudd. Ødelagt for vår jord og våre barn. Det er ikke så morsomt. Og vi er for mange. I stedet for å takke av i rimelig tid, er vi med alle våre behov blitt en bølge som skyller over dem som kommer etter.

Og selv om vi skulle greie det her hjemme, er det enda verre ute i verden. Der er det ufred over alt. Folk er på vandring som aldrig før. Det går så fort.. Og de er så mange. Man skjønner ikke helt hva som foregår. Det er litt skummelt å være 90 år. Og det hjelper nok lite å rope «chackelakke – chickelakke». Selv om man gjør det i kor og prøver å holde humøret oppe. Men – man kunne jo prøve?

Det hjalp visst den gangen.

Møtes  – være sammen – skilles

Da vi var barn tok vi sand i handa, kastet den i været, prøvde å fange mest mulig. Til slutt var det bare noen få sandkorn igjen.

Er  VI  slike sandkorn nu? En liten rest som minnes at en gang var vi mange.

Hvorfor akkurat vi? Er det tilfeldigheter eller skjebne? Er vi her for å feire oss selv – eller for at også de som falt fra fremdeles får tilhøre et fellesskap? Minnes – for å vise at vennskap består. At vennskap også er en form for kjærlighet. Den som tåler alt – og aldri tar slutt. Jeg vil gjerne tro det.

Er man en gang rystet sammen i livets tummel – da hører man sammen på et vis. Uansett. På godt eller vondt. Sånn er det bare. Vi bærer det samme tidens stempel. Å ja – det var jo DEN generasjonen! Vi kjenner det straks vi møtes.

Mye som ikke trenger forklares. Man bare VET. Det føles bra.

Men vegene skilles igjen. Hva går vi til nå? Hva skjer i vårt eget lille liv? Og i det store felles – det vi kaller verden. Blir vi motløse ved tanken? Ved det vi ser og hører. Dagens bilder ligner til forveksling dem vi har sett i skrekkfilmer. Men vi er blitt herdet. Vi er forbausende rolige. Og bør vel være det. Vi vet at det kan gå bra. Og panikk er det verste av alt. Uansett hva som skjer – vi må ikke miste håpet – og troen på at det nytter å gjøre noe. Ikke miste den gode vilje – kjærligheten. Vi som har levd lengst bør holde fast på det.

Min niese fortalte om en film hun hadde sett. Melancholia.  Det går opp for menneskene på jorden at «det uavvendelige» nærmer seg. Da gripes alle av en dyp  melankoli. De er helt handlingslammet. Intet håp. Ingenting. Men det må være lenge til. For enda finnes det mennesker med håp og tro utover det håpløse. De er flere enn man kanskje tror. De vil være der når andre gir opp. Om kjærligheten er blitt kold hos de fleste, kan den kanskje blusse opp igjen?

Det er aldri for sent for UNDERET.

Idag synes jeg det er så mange mennesker – særlig gamle – som har så triste øyne. Har man tatt fra dem håpet? Troen på at undere kan skje. Lukket døren til Guds glade himmel og gitt dem intet istedet? Hva er meningen med det?

Jeg vil bekjenne meg til en tro som sier at ETT menneske er mere verdt enn hele verden. Jorden er forgjengelig. Men et menneske har evig verdi. Det bærer i seg en form for liv som har muligheter hinsides hva vi fatter. Vi må begynne å innse det. Ta vare på vår egen dyrebarhet – og andres. Blåse liv i håpet og la kjærligheten blusse opp. Da kan vi tåle hva som helst.  

Godt mot, venner.

Vi møtes ved neste korsveg.  Her nede – eller der oppe.

Standard

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s