Men Rocambole var ikke død.

Slik begynte en gammel kriminalroman. Det var ett av min manns yndlings-sitater. Og det betyr vel at man ikke skal avskrive noen for tidlig. Kanskje heller ikke en gammel oldemor? Selv om det har tatt sin tid å kravle seg opp av hullet denne gangen.

Men nå har de tent julelysene i vår egen Skomakergate. Og selv om ekstremværet river og sliter i fortøyningene, så henger de fast og lyser opp i alt det mørke og våte. Her skal det bli jul – samme hva. Og inne i selve byen vår har de fått med seg de nye flyktningene til å hjelpe med pynting av julegater. Sånn kan det gjøres.

For det er jo det som er jul. At det skinner et lys i mørket. Så er det bare å ta imot det. La det skinne. Tenne fler og fler. Kravle seg opp. Komme ut. Være med.

Men det føles feil å skrive om egen kravling når så mange har gitt seg ut på usikre vandringer for å flykte fra død og elendighet. Vi har sett det komme. Nå er det her. Hva gjør vi? Jul er vel en fin tid for å åpne sine herberger, dele det man har. Selv om det er lite.

Kanskje er vi kommet dit nå at vi ser at vi må samarbeide om vi skal overleve? Den tanken er ikke ny. Den er dypt forankret i vår kristne arv. Den har gitt moralsk tyngde også til menneskerettighetene, som de fleste kan godta. Vi mennesker har mer felles enn vi gjerne tror.

Noen unge kommunister på 70 tallet besøkte en jødisk kibbutz. Over døren sto det skrevet: «Til enhver etter behov. Fra enhver etter evne». Det var det Marx som sa, bemerket en av dem. – Vel, men han hadde det nok fra sin egen jødiske barnelærdom. Det er en gammel tanke. Det fine med Bibelen er at den bærer med seg hele «urhistorien». Den unike skapelsesberetningen, som i poetisk form forteller alt av betydning. Og historien om «Den store flommen». Vi finner den igjen – nettopp i Ur. Landet mellom elvene der Abraham kom fra. Der fant arkeologer «Gilgamesj-kvadet». Som forteller om flommen. Det er ikke noe som er diktet opp senere. Sikkert har det vært flere flommer. Poenget i Noa-fortellingen er at Noa ble advart og gjorde sine forberedelser. Slik overlevde han. Det er en aktuell og nyttig lærdom også i dag. Om vi vil tenke at menneskenes historie har en innebygget mening, kan det se ut som at vi har nådd akkurat så langt i vår utvikling at vi er i stand til å greie oss gjennom det som kommer nå. Siden dinosaurene ble utryddet og gav plass til oss, har ikke jorden vært mere truet. Vår utvikling er riktignok medskyldig, men vi skjønner iallfall hva som er galt. Og vil gjøre noe med det. Så gjelder det bare om vi kan samarbeide – og helst slutte å slåss. Sjelden har det virket mer innfløkt. Kanskje kan en felles fare hjelpe? Men mange er så sinte, og alle tenker mest på seg selv. Islamistene er aller sintest nå. Hva skal vi gjøre med dem?

En imam underviser unge for å motvirke radikalisering. Han sier at det vanskeligste for de unge er å leve i et samfunn som bare viser forakt for deres religion. Ja, for religion i det hele tatt. Det sekulære vestlige livet fremstår for mange som skremmende overflatisk, tomt og umoralsk. Samtidig har de ikke fått opplæring i hva deres egen religion egentlig står for, eller vegledning i å ta egne moralske valg. Derfor blir de lett bytte for islamistene og deres hat-ideologi. Det kan virke mer meningsfylt å dø for noe – enn å leve for ingenting. I sin undervisning brukte imamen eksempler fra fortellingene om den unge Muhammed. Da han enda var en religiøs søker, ikke krigsherre. Imamen la vekt på at de unge skulle rådspørre sin egen samvittighet, og gav dem en enkel rettesnor: «Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg». Lyder det kjent? Ja. Det var vår barnelærdom, og det er en universell regel. Vi har en universell Herre. Jesus tilhører alle. De som tar vare på hans ord, vil møte ham selv. Jesus var raus. Mer enn disiplene hans likte. Og iblant gikk han utenfor det mandatet han hadde fått. Men det var alltid av kjærlighet.

Tør vi å møte våre innvandrere slik Jesus gjorde?  Han møtte alltid dem utenfra med  åpenhet og respekt. Jesus gikk i dialog med den samaritanske kvinnen. Om de helt grunnleggende spørsmålene. Ikke om de vanlige uenighetene.  Paulus møtte atenerne i deres søken etter en ukjent Gud. Tør vi å møte andre i deres søken? Eller vil vi stenge oss inne og ikke vite av annet enn vårt eget? Det er som å holde pusten for ikke å miste ånden. Det dør man av..