Min julegave til barnebarna i år er boken av Ole Mikalsen: «Evakueringen av Finnmark». Som seksåring ble han med sin familie tvangsevakuert fra Alta. Høsten 1944. Det er over 70 år siden. De var flyktninger i sitt eget land. Men det ligner skremmende på hva andre opplever blant fremmede. Det var fienden som sto for evakueringen. Men de møtte ikke bare vennlighet hos egne landsmenn der de kom. Folk var vel slitne etter krigsår med mangel på det meste. Men det fantes hjelpsomme folk da og.

Etter å ha måttet forlate alt sitt og se dyrene bli ført av sted til slakting, ble de lastet inn i busser og passet på av bevæpnete tyske soldater, som ropte og skrek. De måtte bare følge ordre. Etter en vond ventetid skulle de om bord i båt. Men da soldatene ville skille familiene – ta menn og kvinner for seg – da nektet alle som en. De fikk bli sammen.

Men det var den eneste trøsten. De ble stuet inn i overfylte lasterom, som ikke egnet seg for folk. Stemningen var tung. Småbarn gråt. En gammel mann ble syk og døde der. Seksåringen Ole ser alt med sitt barneblikk og forteller det så rett frem og enkelt. Han har tatt vare på sine barnetegninger. Han har evnen til å uttrykke seg billedlig, og har senere tegnet og malt mye. Bildene bidrar til å gjøre fortellingen så levende. Fra Trondheim ble de sendt videre sydover med overfylte tog. De kom til flyktningeleir, ble badet og avluset som om de var fe og ikke folk. Det seksåringen husker beste er den vonde maten han ikke greide å spise og at han var kvalm og sulten. Men også at en snill konduktør delte nisten sin med ham. Brødskiver med spekepølse.

På underlig vis havnet Ole og hans lille familie på vår nabogård i fjellbygden Uvdal. Dit var vi selv kommet høsten 1939. Vi bodde på en utpost i Pasvik. Like ved det som den gang var finskegrensen. Vinterkrigen mellom Russland og Finland brøt ut. Det ble bombing og skyting på den andre siden av Salmijervi (Svanvatnet). Folk derfra kom vandrende over isen med småbarn og tunge bører. Folkehøgskolen vi bodde på, ble av seg selv flyktningmottak. Man hjalp så godt man kunne. Min mor døpte et nyfødt barn i stuen vår. Tinnfatet hun brukte da, het alltid siden «dåpsfatet».

Men flyktningene måtte videre, lengre bort. Min far mente det ikke var trygt for oss heller, så han sendte oss sydover til min mors familie. Hennes bror bodde i Uvdal. Dit fikk vi komme. Og etter hvert fikk vi ta i bruk en ledig gård. Det var enkle forhold. Mye strev for mor. Men vi hadde det trygt og godt.

Og til nabogården kom lille Ole fra Alta, der vi hadde bodd før og hadde stor familie. Da ble det mye å snakke om, mye å dele. Vi feiret jul sammen det året. Oles familie og min. Ole ble lekekamerat med min lillesøster. Og fortellingen til Ole slutter med de gode minnene om barnelek på landet en lang god sommer. Det var blitt fred.

Men alt var ikke over med det. Boken nevner bare kort hvor stor innsats som skulle til for å gjenreise hjemmet og landsdelen, hvor viktig det var at alle sto sammen og hjalp hverandre. Også i en del av landet som er vel kjent med etniske og kulturelle forskjeller. De må ikke nødvendigvis også være motsetninger. Men det kreves «lagånd» – av alle.

Apropos. Mine to dattersønner feirer jul i Tyskland. Der har de studert og fått jobb. De har gode venner, som jeg også har besøkt. Jeg har sendt nedover pakker og julebrev til flere. De som en gang jaget på flukt, er nå de som tar imot. Så underlig kan det gå til.

I dag fikk jeg julebrev fra en tobarnsmor i landsbyen der mitt barnebarn bor. Hun fortalte at det er kommet flyktninger også dit. En kveld hver uke møtes de og stedets folk. Man forteller hverandre om problemene i de forskjellige land og prøver å forstå hverandre. Så ber man og spiser sammen. Og barna lærer å lage julepynt. Hun sier at det beste er å se glade barneøyne.

Dette skjer et sted hvor protestanter og katolikker har lært å leve sammen som det de er og være glade for det. Så er det kanskje ikke slik at verden bare blir verre? Kanskje er vi også blitt litt snillere?