Ærefrykt. Det var tekst under et bilde av en klar stjernehimmel over hvit vidde. Følelsen av å være vitne til noe uendelig stort, skjønt og ubegripelig og samtidig kjenne at man er en del av det. Et universelt adelskap som forplikter.

Der under stjernene ser du ut i alt som var og er av tid og rom. Det strømmer mot deg fra alle steder og alle tider. Også det som skal komme, er på veg imot deg.

Det er nyttårsnatt hele året. Hver morgen er helt ny. Øyeblikket er det evige skapelsespunkt. Skapelsen pågår. I deg og omkring deg. Hele tiden legges noe nytt til det som var.

Selv er jeg visst nokså nøktern. Jeg har vanskelig for å føle ærefrykt for en tilfeldig ansamling grus og stein som svirrer omkring på måfå. Min ærefrykt sier meg at det over og i alt dette finnes noe opphøyet – noe ufattelig – en kjærlig relasjon – som vet og vil. Og som på merkelig vis angår meg. Mennesker til alle tider har fornemmet et slikt nærvær. De har gjerne kalt det GUD. Det holder også for meg.