En snill gammel mann som hjelper folk med deres plager – uten kjente bivirkninger? Skulle man ikke bare glede seg? Men ikke alle blir godt nok hjulpet. Hva med dem? Vel. Skulle man forby alle medisinske tiltak som ikke hjelper alle 100 %, da ble det lite igjen.

Men det er noe annet. For her er det juks og/eller skumle krefter i gang. Og ingen  har så store forventninger til leger at de blir alvorlig skuffet. Men denne mannen  sier at det ikke er ham selv som helbreder. Det er «den gode kraften». Den bare strømmer igjennom ham. Han sier ikke rett ut at det er Gud. Men det skjønner man. Og da blir det virkelig alvorlig. Iallfall for moderne, sekulære mennesker, som har satset alt på en rent fysisk virkelighetsforståelse. Der er det ikke plass for det meta- fysiske eller andre uforklarlige fenomener. Ikke for fri nysgjerrighet og åpenhet mot også det man ikke forstår. Intet er mer «totalitært» enn ren ateisme. Den vil ha full kontroll. Og samtidig er intet mer «mytisk» enn den.

Ren ateisme bygger på forestillingen om at vårt univers er oppstått og oppholdes  utelukkende av seg selv. Ingen fysisk eller åndelig kraft utenfra har spilt inn på noe trinn. Materien har riktignok sine egne iboende lover, som utfoldes i et fritt spill av tilfeldigheter. Over tid vil det da oppstå ulike kombinasjoner, som blant annet fører til liv og slike vesener som oss. Hvis man ikke er innprentet at sånn er det, så vil man umiddelbart tenke at det virker usannsynlig. Det er det antagelig også.

Men vi mennesker har jo begrenset tankekraft. Iallfall når det gjelder å beregne hva som er mulig eller umulig ved universet. Nå har vi fått hjelp av maskiner. Om de ikke er smartere enn oss, orker de så mye mere. Og de kan regne på sannsynligheter. Nå mener man at muligheten for at liv kunne oppstå, er avhengig av så fine beregninger på mange områder samtidig at sannsynligheten for at så skulle skje av seg selv, er nær null. En slik innsikt begynner å slå igjennom hos noen, men den blir meget forsiktig kommunisert. Mye står på spill.

Hvor en eventuell kraft skulle komme fra og hvordan den måtte virke, kan våre maskiner ikke fortelle oss. Men kanskje har mennesket selv evner som kan sette oss på sporet? Vi er jo en del av «systemet». Og vi har fornuften. Vi kan lite på den hvis den er fordomsfri. Fornuften har nok vært inne på et blindspor. Den har latt seg blende av foreløpige konklusjoner, også slike som gikk imot det man opplevde som riktig.

Kanskje hjelper det å ikke være redd for alt som er annerledes? Vi skal ikke være naive. Tvert i mot. Vi skal være våkne for alle former for juks og utnytting. Passe på, si fra. Være ærlig. Men ærlighet betyr også å ha tillit til det som er godt. Man er ikke redd hvis man har tillit til at det som forårsaket livet – også vårt – er «en god kraft».  At den ønsker at vi skal leve og ha det bra. Da tør vi å ta imot også det som en from gammel mann kan gi.  Da kan vi føle universet som et trygt hjem selv om det består av noe mer enn de registrerte atom-nummere.

Vi skal ha tillit til fornuften så lenge den er åpen. Vi må tåle sannhet.  Det er vondt at folk er blitt så redde. De var tøffere før. Man slo korstegn og sendte uønskede krefter på dør. Mennesket var myndig. Man visste hvor man hørte til. Man hadde allierte på høyeste plan.

NOVALIS – dikter og mystiker (1772 – 1801) – var ikke bare imponert over tidens ledende lærde. Han mente å se en innsnevring av bevissthetsrommet. Tross mange fantastiske oppdagelser innen de fleste disipliner. Men han spår at det vil komme en annen tid:

Når tall og formler ikke mer
gir nøkkelen til alt som skjer;
Når de som sang og gav seg hen,
vet mer enn mange lærde menn;
når verden atter har begitt
seg dit hvor livet strømmer fritt;
Når lys og skygge møtes i
den ekte klarhets harmoni,
og dikt og eventyr blir sann
historie om folk og land,
da vil det store livsbedrag
forsvinne som ved trylleslag.