SKAM og SKYLD

Vi er opptatt av skam. Men ser det ikke i forhold til skyld. Hvorfor? Og hva er forskjellen?

I psykologien har vi lært om ulike utviklingstrinn. Skam kommer før skyld. Den forbindes med renslighetsoppdragelse. Barnet oppdager plutselig at det du trodde var en helt selvfølgelig ting – det er galt. Man ser på deg med avsky. Du lukter vondt. Man snur seg bort. Det hjelper ikke å smile. Ingen smiler tilbake. Du er ikke lenger godtatt. Du står der hjelpeløs med bærsjen din – og føler noe nytt – skam. Du blir sett – men på en måte som setter deg utenfor. Og du oppdager etter hvert at for å bli tatt inn i varmen igjen, må du kontrollere bærsjen din. Sørge for at den havner på rett sted. Når det skjer, har skammen gjort sin nytte. Men den henger fortsatt ved oss – livet ut. Den er der når vi våkner av en drøm – der vi trodde vi gikk naken på gaten. Alle så oss – utildekket i vår skam. Vi kunne ikke gjemme oss.

Skammen gjør oss til offer. Det er de andre som ser – og bestemmer. Du må bare være «snill» – tilpasse deg – følge reglene. Se ut og være slik at andre godtar deg. Du er avhengig av de andre. Falle utenfor er farlig. Slik virker sosialisering.

Skyld er noe annet. Det har med moral å gjøre. Med etiske verdier. Men det forutsetter at du kan oppfatte deg selv som en person med eget moralsk ansvar. Her er det de andre som kan bli offer for det du selv gjør. Du er en person som handler. Du kan gjøre andre vondt. Skyld forutsetter at du også forstår at andre mennesker har følelser som deg selv. Og at det er galt å gjøre andre vondt. At det finnes regler som hjelper deg til å forstå hva som er galt og rett. Men det er alltid ditt eget ansvar. Skyld er å svikte dette ansvaret. Du setter deg selv utenfor.

Ikke alle mennesker når en slik modenhet. I vår moderne tid ser det ut som at veldig mange stanser på «skam-stadiet». Så mye handler om hvordan man ser ut. At man lukter godt. At man er riktig kledd. Følger moten. Er «kul». Vi ser det på mobbingen. Både den i skolen og i media. Det dreier seg om å påføre andre skam. «Du er stygg. Du er feit. Du er dum.» I vår yngre generasjon er skyld og moral stort sett fraværende. Man har vært redd for å påføre barn skyldfølelse. Det gjorde man nok for mye før. Men skam kan være verre.

Når unge mennesker ikke synes de fortjener å leve, så er det ikke fordi de har gjort andre vondt, men fordi de ikke tror de kan leve opp til andres forventninger. Særlig på det ytre plan. De er plaget av skam. Og skam kan virke lammende. De blir veldig avhengige av å «backes» opp hele tiden. Få anerkjennelse. Men de har også vanskelig for å ta imot den. For det gjelder egentlig ikke noe de har gjort seg fortjent til. Noe viktig som de har strevet for. Dypest sett gjelder det ikke dem selv, men bare det bildet andre har av dem. Det blir upersonlig. Man kan bli fremmedgjort overfor seg selv.

Skylden er annerledes. Den er din. Den er i ditt handlingsrom. Du hadde oftest et valg. Du kunne gjort noe godt, men du valgte galt. Eller du var sint og negativ og lot det gå ut over andre. Du var kanskje ond – rett og slett. Innsikt og vilje holdt ikke mål. Du føler skyld. Men du kan gjøre noe med skyld. Du kan angre. Du kan be om unnskyldning. Prøve å gjøre opp for deg. Iblant kan man gjøre ting godt igjen. Og man kan bli tilgitt. Men hvem skal tilgi skammen? Skam kan bare skjules.

Psykologer vet at å arbeide med skam er veldig vanskelig. Den sitter i kroppen og er ikke til å nå med fornuften. Skjult skam er vanskelig å finne. Den mangler ord. Den har navn vi ikke kjenner. Og den bor på så rare steder.

Skammen kan hindre at man utvikler seg videre: Blir en person som kjenner seg selv og godtar den variant av menneskeslekten som ble ens eget lodd. Blir en bevisst person som har egen vilje og tar eget ansvar – ikke bare for seg selv, men også for medmennesker og det vi har felles. Slik oppdager man også etikk og verdier. Et slikt menneske står mye tryggere, enn den som lar seg styre av udefinerbar skam. Noe altfor mange mennesker gjør i dag. Det er vondt for dem.

PS: Det må være en fortsettelse. Den sto der i dag da jeg våknet: Du er et fritt menneske selv om du føler skyld. Ja, skylden er faktisk en følge av friheten. Du kunne velge, og du valgte galt. Vi gjør det alle – hele tiden. Det er slik vi lærer og kan bli bedre. Det er en del av menneskets verdighet å ha ansvar og slik ta skylden for noe. Hvordan du forholder deg til din skyld, viser hvem du er. Du kan ordne opp – og gå videre. (Det kan også være din skyld at noe ble bra.)

Skammen må du kanskje bære med deg. Hvis du ikke finner ut hvor den sitter. Men du kan velge hvordan du vil forholde deg til den. Du kan si: «Jeg kjenner deg ikke. Du er ikke min».

Den er i alle fall ikke din skyld.

 

 

 

 

 

Standard

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s