Plant et epletre!

Det har jeg hørt siden jeg var liten. Historien om Luther, som sa at om han fikk vite at verden skulle gå under i morgen, så ville han likevel gjøre hva han hadde tenkt – om det så var å plante et epletre. Jeg grunnet en del på det. Om det virkelig var helt riktig?

Jeg skjønner det er et eksempel på at man skal holde på med sitt, ikke la seg forstyrre av rykter og slikt, som det alltid finnes mye av. Vi vet jo at vi aldri kan regne med morgendagen. Det er vårt vilkår. Og denne jorden vi bebor, er også underlagt tidens lov. Det har vi alltid hørt og vet det nå – rent vitenskapelig. Det må vi leve med. Bruke dagen og leve livet og planlegge morgendagen så godt vi kan.

Likevel – har jeg tenkt – om vi virkelig visste at dette var vår siste stund på jorden, burde vi ikke da ha funnet noe bedre å gjøre enn å plante et epletre? Selv om man hadde satt seg det i hodet? Hvis det var noe annet som virket lurere? Og som til og med kunne utsette slutten?

Jeg leser at i dag er det så mange som bekymrer seg. Terror, krig og klimakriser gjør at folk mister glede og livsmot. Noen står på. Det er sant. Mens andre tviler på om det nytter. Og noen gir blaffen.

Det var da jeg kom til å tenke på Titanic. Den er et kjent eksempel på folk i krise. Og hvor forskjellig man kan reagere. Du finner alt. Fornektelse og apati. Heltemot og rå egoisme. Klokskap og ufornuft. Hele registeret over menneskers gode og dårlige sider.

Først: Uviljen til å innse at det var et problem. Hadde man lagt om kursen i tide, ville det ikke blitt noen ulykke i det hele tatt. Og flere kunne vært reddet om beredskapen var bedre og man reagerte raskere.

Dernest: Mangel på informasjon og organisering. Svak ledelse. Usikkerhet. Mangel på fantasi og improvisasjon. Man kjørte i faste spor som ikke fungerte i den situasjonen man var i.

Man tok ikke med alle. Man visste det var for lite redningsutstyr. Man «løste» dette ved å låse inn «3dje-klasses» mennesker på de nedre dekk. Man brukte resursene på dem som hadde mest makt og midler. Og ville kunne saksøke rederiet. Sånn fungerer det i vår verden.

Hva de på nedre dekk foretok seg, er det ikke mange som kan fortelle om. Naturlig nok. På øvre dekk slåss man om livbåter så lenge det fantes. Orkesteret – det hørte jeg mye om som barn – de spilte heroisk til bølgene tok dem. Mange menn – ikke uventet – gjorde «det beste» ut av situasjonen. De tømte baren. Men mange gikk også inn for å redde kvinner og barn så lenge det gikk an. (Ja, ja – kan noen si. Så ble det litt færre fattige og drukkenbolter i denne verden. Noen musikanter mindre også. Sånt skjer. Verden går videre likevel.)

Alt dette er kjent stoff. Men hva kunne man gjort i stedet? Begynt før, vært flinkere. Selvsagt. Når først ikke skottene holdt, kunne man ikke åpnet for noe slik at båten sank jevnere og ble lettere å håndtere? Hva med mere fantasi? Hva skal til for at folk ikke drukner? At man kan holde seg flytende?

Hva om man sa til mennene på de nedre dekk – det er ikke båter til alle. Men ta det dere finner – knytt sammen små og store flåter, vi skal hjelpe dere å få dem på sjøen. Ba kvinnene finne det som var av redningsvester og tøy til barna. Mange kunne reddet seg selv – og andre om de hadde fått en mulighet.

Mennene i baren kunne laget flåter av inventaret – i stedet for å drikke. Lovet hverandre en skål når de var vel om bord. Og musikantene – de kunne vel etter hvert ha tatt med seg instrumentkassene i sjøen. Jeg leste et sted om en som reddet livet ved å klamre seg til en cello-kasse.

Så ille er det ikke med oss enda. De fleste har fremdeles hodet over vannet. Jorden er ikke noe vrak. Den går i stødig kurs. Og solen sender daglig mere energi enn vi egentlig trenger og tåler – slik vi lever nå. Men vi må legge om kursen. Kraftig, før det er for sent. De ved roret må gjøre sitt. Men ellers blir det bruk for alle ledige hender og all frisk fantasi. Både fra 1. og 3 klasse. Man snakker om at det tvinger seg fram en ny form for samarbeide. Som ikke styres ovenfra, men horisontalt. Ideer og teknologi deles både i og mellom grupper. Pengegiganter blir sittende på sidelinjen fordi man danner grupper som utfyller hverandre direkte. Da er man også mindre sårbare slik. (Men man må aldri dele panikk.)

Det er så spennende at jeg nesten får lyst til bli 100 – bare for å få følge med. Og i det perspektivet kan det ha noe for seg å plante et epletre – for skal vi leve videre her på kloden, trenger vi epletrær og mye annet godt å spise. Vårt oppdrag her på jorden er å ta vare på den og alt som lever. Det kan ingen ta fra oss. Og hvis det hender noe som skulle gjøre livet her umulig – da er vi faktisk lovet en fortsettelse. På en eller annen måte. For liv er så dyrebart at det må reddes fremfor alt. Bare tenk på hvor mye død materie det finnes i universet – og så veldig lite vi vet om som er levende.

Standard

3 kommentarer om “Plant et epletre!

  1. Inger Marie Dagsland sier:

    Takk for din smittende og ukuelige optimisme. Måtte du bli gammel som Metusalem så vi kan ha mange gullkorn i vente😀

    • Tusen takk. Man er ikke mer ukuelig enn at man kan trenge et lite puff i blant.. Man er vel ikke så sikker på om man er d en rette til å si noe. Prøver å være lydhør. Fordelen er å være så gammel at man er hinsides ære og slikt. Men man er alltid redd for å såre eller ødelegge. Det er mange hudløse sjeler der ute. Noen må vi bare gråte med. Men det skal være en tid for alt. Også for å tro at det nytter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s