Søndag natt satt jeg oppe og så: Melancholia. En film av Trier. Den tar for seg en av de «mulige» katastrofer som kan ramme oss: En «vill» planet, på rømmen gjennom rommet. Løsrevet fra sin sol. Den heter «Melancholia». Man ser den som en stadig voksende stjerne, og den har kurs mot jorden. Man kan ingenting gjøre. Bare regne og beregne så godt som mulig. Astronomene satser på at når planeten kommer inn i vårt solsystem, vil den bli påvirket av kreftene der og bøye av før den treffer oss. Men det vil bli et fantastisk syn, som alle bør få med seg.

Vi møter en liten familiegruppe på et gammelt slott. De har drevet det som hotell, men nå er alle gjester borte. Justine er melankolsk og engstelig. Et grense-menneske. Hun står stadig ute og ser mot stjernen. Søsteren Claire er handlekraftig og tar seg av alt – også den lille sønnen. Hun vil roe ned. Mannen hennes er mest opptatt av det vitenskapelige i det som skjer, og at det er så fint å se alt fra der de bor. Den lille gutten blir også revet med og synes det er spennende.

Men så kommer uhyggen snikende. Planeten som skulle begynt å fjerne seg, bare vokser på himmelen. Hestene på stallen er urolige. Mannen prøver å stagge dem, men blir sparket ihjel. Claire dekker ham til med høy, lar hestene løpe og sier til søsteren og sønnen at de er dratt ut for å mosjonere. Hun vil at alt skal virke normalt så lenge som mulig. Men den lille gutten begynner å forstå.

Han og tante Justine har hatt en spesiell kontakt. Hun har fortalt ham om en magisk grotte. De som er inne i den, kan bli bevart for alt. Nå foreslår hun at de skal bygge en slik grotte. De lager den av fine pile-grener som de stikker i jorden og binder sammen i toppen. Så har de et reisverk lik en tipi. Et avgrenset område. Men veggene er usynlige. Og de kan selv se alt utenfor. Men der er de trygge, sier Justine. Også Claire lar seg overtale til å komme inn. Så sitter de der – tett sammen – og venter. De to kvinnene og den lille gutten. Det blir lysere og lysere rundt dem. Et måneskinn fra en annen verden. Til slutt er alt bare hvitt.

Vi vet ikke mer om hva som skjer. Vi vet ikke om den magiske grotten kunne bevare dem. Det måtte vel i så fall være på et annet plan, i en annen dimensjon. Ingen kan si at det er umulig. Kanskje var grotten en «step-stone» over i en annen virkelighet. Men også noe å gripe fatt i her. Et godt sted å være. Og jeg tenker: Kanskje er bønn et slikt usynlig tilfluktsted?

Men hva er det den filmen vil oss?

Justine sier: «Vi er alene». Hva betyr det? At vi er ensomt liv i en verden av nådeløs materie? Men hva er da magi? En måte for oss til å mestre det umulige? Men er vi alene, blir det jo bare selvsuggesjon. En illusjon. Har håpet ingen forankring utenfor oss selv, hva er det da verdt? Da har vi bare resignasjonen . Melancholia. Men – om filmen slutter der – er virkeligheten større.