Det kan ikke slutte slik. Den har stått der så lenge. MELANCHOLIA. Det gjør vondt å se den.

Jeg forlot dem der – de tre i deres skrøpelige ly – ventende på det uavvendelige. Jeg visste ikke hva mer jeg kunne si. Tenkte at jeg hadde sagt nok – for å få fram det jeg mente. Men kanskje var det ikke nok?

Kanskje så ikke andre det samme som meg? Jeg ble så overveldet av skjørheten hos disse menneskene mot det voldsomme som ventet. Alt de hadde var apati, en smule magi og kanskje undring. Et lite felleskap av ensomme som hadde gitt opp.

Det kan være noe vakkert ved det å være overgitt. En naken, smertefull skjønnhet. Hos et lite dyr som har resignert for døden. En fugl som faller til jorden. Men ikke en av dem er glemt.

Det var vel det jeg ville si – at også for den som har mistet håpet, finnes det håp. For bortenfor alt finnes det noe som er større – en grenseløs barmhjertighet. Som ikke er tilfeldig snillhet, men en helhets-omsorg, som det ikke er vår sak å administrere. Vi skal bare gi videre den nåden vi selv har fått – i rikelig monn. Jeg tenker det var flaks at ikke den bortkomne sønnen møtte broren sin på hjemvegen. Da ville han nok snudd. Og det var ikke blitt noen fest.

Jeg skrev ikke for å skremme noen. Bare for å si at håpet og nåden alltid er der. Og jeg tror ikke vi blir truffet av ville planeter og andre tilfeldigheter før tiden er inne. Vi blir passet på. Menneskenes tid på jorden er ikke tilfeldig valgt. Det er nå vi kan være her. Men vi må ikke ødelegge det selv. Det er vår utfordring. Løsningen er ikke apati eller magi. Men å ta vårt «forvalter-ansvar» på alvor. Holde fast på håpet. Og leve i kjærlighet – etter beste evne.

Jeg hadde vel tenkt på en slik avslutning. Men så var det noe som ikke ville. Kanskje var ikke tiden kommet. Imens har mange ventet – slik som de 3 fra filmen i sitt skrøpelige skjul. Ventet på det de ikke kunne flykte fra. Det er alltid mange som gjør det. I beleirede byer, i alle slags låste situasjoner. Men vi må aldri gi opp håpet. Vi må tro at «det gode» vinner. Fordi bare det positive kan bli stående.

Jeg kaller dette epilog. Det er ment slik for Melancholia. Men jeg vet ikke om det bør være det for hele bloggen? Det har hendt ting som har vist meg hvilket ansvar det er å skrive. Og hvor lett ting kan tolkes feil. Det sies at alt ser annerledes ut fra Jupiter. Vi har alle vårt spesielle ståsted. Nettopp derfor kunne vi vel også hjelpe hverandre å utvide horisonten? Men jeg er blitt litt redd.

Jeg synes jeg må si dette til dem som har vært innom oldemors-bloggen uten å finne noe på lenge. Jeg har nok følt på det. Vi får se. Kanskje jeg kommer igjen – på en litt annen måte? Det var fint å få venner slik. Særlig når man er så gammel. Kanskje jeg skal skrive noe mer om det? Takk for følge! – Så langt i alle fall. – – –

Men akkurat nå kom jeg på at jeg ville se om noen enda fulgte med. Så var det plutselig høy søyle på den 16. Og Tyskland lyste gult. Flere har sittet og lest både Melancholia og andre poster. En uventet oppmuntring. Tusen takk! Kanskje bør jeg følge mitt eget råd – om aldri å gi opp?

Hilsen en litt gladere Oldemor.