​For meg er nok jul aller mest minner. Men det er en forventning der også. Den er liksom en del av systemet mitt. Sitter i kroppen. Det har vært slik siden jeg var barn. Jeg er født i juli og ble kalt «juli-barn». Men jeg var like mye et «jule-barn». For meg pendlet året mellom de to lyspunktene – jul og bursdag. Jul og juli. Det var de to dagene da ønsker kunne bli oppfylt – og ting man ikke visste at man kunne ønske seg, plutselig var der av seg selv. Det var dager for bare glede. Slike dager var det ingen som straffet og skjente. Det var absolutt amnesti for alt. Ikke gjorde man noe galt heller, tror jeg. For man var selv full av nåde mot alle. Det var det nærmeste man kunne komme himmelen.

Det var så LYST. Juli er så nær St.Hans. Der jeg bodde som barn, var solen oppe døgnet rundt. Vi visste bare det var natt fordi vi måtte legge oss. Noe vi forresten syntes var helt unødvendig. En ond straff pålagt barn for at de skulle bli fort store. Man måtte sove – og spise – for å vokse.  Men imens gikk så mye deilig sommerliv ifra en. Man skjønte jo snart at kulden og mørket ville komme så altfor fort tilbake.

Heldigvis fantes JULEN. Den var lys og varm på en annen måte. Julelysene skinte i mørket. Og det gav dem en ekstra glans. Man fyrte i alle ovner, slik at man kunne gå nesten sommerkledt inne. Det duftet. Av granbar og bjørkeved, av pepperkaker og kjøttgryter. Og stemningen var full av hemmeligheter. Kom ikke hit. Se ikke her. Det var litt «Tante Pose», men så mye mindre og nærmere, enklere og gladere. Det var helt virkelig.

Siden har man prøvd å gjenskape, men aldri kommet i nærheten. Man har håpet at egne barn opplevde noe på sin måte. Men aldri tenkt at det kunne være helt likedan for dem. Man har sett barnebarn og oldebarn være søte og glade. Men ikke så mye annerledes enn ellers? Hvorfor det? Kanskje fordi julen ikke lenger er «annerledes». Den er bare litt mer av det samme. Vi har det så godt. Og det bør vi være glade for. Men overfloden gjør det vanskelig å føle seg rik. Det skal så veldig mye til for at man føler at noe er spesielt. Man overveldes ikke. Og noe er borte. Jeg tror det er «magien». Man kjenner seg litt fattig midt i alt. Fordi man føler at noe burde være der. Iallfall litt av den veldige gleden man en gang hadde.

TV gjør så godt de kan for å skape julestemning. Gammel og litt tufs har jeg tillatt meg å se på gamle amerikanske julefilmer. Slikt jeg ikke hadde tid til før. Filmene er fulle av glitter og stas. Men poenget er alltid de gode hjerter, og de snilleste vinner. Gnieren Mr. Scrooge er med i ymse utgaver. Gjerne som en kjæreste med bare sans for penger. Han avsløres, og de snille får hverandre. Det er på en måte julens budskap om kjærlighet. Men i Hollywoods versjon. Der alt blir bra bare man finner den rette. Man vet bedre. Men lar seg lulle med. Og sover godt etterpå. Av en dose godhet som bare var luftig drøm.

Jakten på julegleden. Er den egentlig fåfengt? Eller nesten umoralsk. I en verden hvor mange har det vondt. Så mye galt skjer. Men godhet behøves vel desto mer? Barn burde smile. Mødre få hvile. Unge få tro at det finnes en fremtid. Godhet og glede behøves. Raushet.

Men samtidig skal vi også skjære ned på forbruk. Være nøysomme.  Forenkle. Vårt livsgrunnlag er i fare. Alt er blitt så komplisert. Velvilje er ikke nok. Man må forstå. Finnes det «bærekraftig» godhet? En bærekraftig juleglede?

Jeg har en stor og positiv familie som prøver. Lager «grønn jul». Med rettferdig kjøpte gaver. Eller gaver som er gaver. Geiter og bier – gitt til dem som trenger.  Vil ikke gi barn flere gaver enn de virkelig kan glede seg over. La de enkelte ting få skinne.  Julegleden behøver ikke koste mye penger eller strev. Men den må få ROM. 

«Julebarnet i krybben» krevde ikke mye ressurser. Og forurenset lite. Et esel som nippet gress i grøftekanten. Enkelt husly og høy til å hvile i. Morsmelk. Det var nok. Jesus-barnet var bærekraftig. Senere – ble han gjenkjent av sin fetter, han som kjente ham alt da de begge lå i mors liv. Og Johannes pekte og sa: «- Der går HAN som bærer verden. Han som bærer verdens feil og mangler, forurensninger og ondskap.»  Ja.  ALT  lå på ham. Ligger på ham.  «Jule-barnet»  er det mest bærekraftige som finnes. Verden ville for lengst kollapset om det ikke var for ham.  Det fatter vi ikke. Men slik er det. Å vite det er ekte juleglede. Den er ikke basert på minner og drømmer. Nostalgi. Den er virkelig og bærer oss gjennom livet – og inn i evigheten.  Ha en god, glad og bærekraftig jul !