Det er midtvinters. Det er varslet storm. Det suser og knaker i skogen bak huset. Alt som kan lee på seg gir lyd. Og tomme rom blir klangbunn for en ustyrlig orgel-konsert. Men jeg ligger langt oppe på øya. Havet kan ikke nå meg. Selv ikke en tsunami, tror jeg.

Min barndoms lille, hvite hus var annerledes. Det hadde bare landevegen og fjæra mellom seg og havet. Når det blåste riktig, så sto sjøsprøyten helt opp i vinduene. Mamma hadde veldig respekt for de kreftene som raste der ute. Den gang hadde vi ingen radio med værmeldinger. Men telegrafen var nærmeste nabo. Utenfor døren der var det en tavle med vindvarsel. Mamma fulgte nøye med. Var det hvit plakat var det greit. Men gul plakat meldte kuling. Og var den rød ble det storm. Mamma var veldig redd for storm. Den kunne blåse taket av husene. Når det var rød plakat, fikk vi legge oss med nesten alt tøyet på. Sånn at vi om nødvendig bare kunne tulle ullteppet rundt oss og løpe i kjelleren. Det ble aldri nødvendig. Det var jeg egentlig litt skuffet over.

Der nede under kjellerlemmen sto det en lykt ferdig med fystikk-eske ved siden av. Det var noen kasser der til å sitte på. Ved siden av bingene med poteter og gulrøtter. Hyllene med syltetøy og bokser med hjemmelaget hermetikk. Tønner med sild og salt uer. Og så blomstene, som sov der nede om vinteren. Jeg tenkte på hvordan det ville vært å sitte der nede i lyset fra lykten. Inni ullteppet mitt. Tett sammen med de andre. Med stormen rasende over oss. På en måte lengtet jeg etter det. Tenkte aldri at jeg ville vært redd.

Men jeg visste at storm var mer enn dette. I mørke vinterkvelder satt vi rundt spisebordet og lampen, hver med vårt – Mamma og Dadda med hånd-arbeide, barna med slikt vi kunne – mens uværet pisket mot rutene. Da snakket man om dem som var til sjøs i slikt vær. Var det noen der ute nå? Og man mintes mangt som hadde hendt. Også ganske nylig. En båt var gått på et skjær. En tapper matros hoppet i sjøen , kom seg opp på skjæret med en redningsline og fikk festet den slik at man kunne få folk i land i et slags seil. Det var skummelt nok. For bølgene slo over. og båten krenget og skaket. Det var et par der med en liten gutt. Matrosen ville ta barnet, men faren ville ikke gi ham fra seg. Så fikk de dra sammen. Men faren greide ikke holde på gutten. Han sto igjen med bare den ene skoen hans i hånden. For en ulykke. Han var utrøstelig. Og vi holdt aldri opp å undres over hva som hadde hendt om faren hadde latt matrosen ta gutten. Ville det gått bedre? Og hvis ikke, ville da faren – om mulig – bebreidet seg selv enda mere?

Så var det historien om den unge moren med de to små barna. Hun skulle hjem å besøke sin mor. Lenge hadde hun sittet og klippet fille-remser som ble til fargerike nøster. Moren hadde vev. Der kunne hun sitte og veve fine filleryer til å legge på gulvet sitt slik at det ble lunt og trivelig for de små. Hun hadde klippet flere sekker med nøster.

Hun hadde gledet seg slik. Men undervegs ble det storm. Båten gikk på et skjær. Folk på land kunne ingenting gjøre. Men det ble fortalt at de kunne se moren stå på dekket med de to barna. Hun prøvde å løfte dem over vannet så lenge det var mulig. Helt til bølgene tok dem. De ble aldri funnet. Men ut på våren fant man  fille-nøster nedover langs kysten.

Da og alltid siden har jeg sett den moren for meg. Kjempende til det siste. Det er som om hun alltid står der. Det evige bilde på det å være mor. Å verge det liv man gav og fikk. Å være mor er å alltid være litt redd. Ofte mye. Det er ikke bare januar-stormer som er farlige. Man vil så gjerne løfte barna opp – høyt over det som er vondt og farlig. Men denne verdens vilkår er hårde. Ingen reder er helt trygge. Så mye kan hende.

Stadig nye historier fortelles. Nå i levende bilder. Moren fra barndommens spisebord ser jeg igjen i en gummibåt på Middelhavet. Den lille gutten som faren mistet, han drev i land der nede…

I går var det 13.januar. Mammas bursdag. Den dagen var det ofte storm Det merket vi oss. Derfor minner slikt vær om mamma, og hennes utrettelige kamp for å redde livet vårt. Det var hva det dreide seg om. Egentlig og alltid. Ellers var hun ikke så nøye. Men leve måtte man. Da hun var gammel og syk ville hun gi penger til noe godt. Men til hva? Vi nevnte noe av det hun hadde støttet før. Hun festet seg ved EN ting. «Redd barna». Det var det viktigste. Barna måtte alltid komme først.