Antenner mot stillheten

Astrofysikeren Stephen Hawkings, som er en stor pedagog, har vist oss på TV hvordan kompliserte fysiske emner kan gjøres fattbare for vanlige mennesker. Iallfall på det nivået vi har bruk for.

Vi har lært om solsystem og univers og de kreftene som finnes der. Vi har sett de svære antennene som er satt opp rundt på kloden for å fange opp støy og mulige signaler fra rommet. Det studentene skulle lære da, var at om vi skal ha sjanse til å finne noe som kanskje er ment for oss, da må vi vende antennene mot et område hvor det er så stille som mulig. Det er viktig for vår mulighet til å høre. Men det er også logisk å tenke at om det er noen der ute som gjerne vil nå oss, da vil de nok velge et område hvor det er mulig å bli hørt.

Det er en gammel menneskedrøm dette at det finnes noen der ute som vil nå oss, vil ha kontakt. Det føles ensomt at vi skulle være helt alene i alt dette som omgir oss. Selv om det også virker litt skremmende. Vi vet jo ikke hva det kunne være.

Men etter alt vi har funnet ut så langt og alt vi vet om tid og avstander – hvis det er noe der – så er det veldig fjernt fra oss. Er et budskap på veg, er det sendt for veldig lenge siden. Og avsenderen finnes kanskje ikke mer? Likevel lyttes det dag og natt året rundt av ivrige mennesker. Og man er åpne for alt. Vi aner jo ikke hvilken form et slikt budskap kan ha. Om det ville være noe vi mennesker over hode kunne oppfatte som et budskap. Likevel venter vi med en slags lengsel. Spent – med våre store antenner vendt mot rommet der ute.SCAN00002

Men vi har andre antenner. De er vendt innover. Mot det rommet vi alle har inne i oss. Og som ikke er begrenset av tid og avstander. Det kan være mye støy i det rommet. Også der kan det være klokt å vende antennene mot stillheten. Iallfall hvis man vil oppdage et budskap. Mange har forsøkt og funnet mer enn de trodde var mulig. Det er «noen» der – uten tvil. Og det er ikke ukjente «slektninger» fra en fjern planet. Men det er vårt felles opphav som møter oss med kjærlighet og omsorg. I kjernen av oss selv. Der har vi søkemotor og mottager for et unikt budskap som er ment ikke for «menneskeheten», men for hver enkelt.

Skal vi tro våre forfedre, har menneskenes historie mange eksempler på at «noen» har villet nå oss, ha kontakt. Slikt er nok blitt oppfattet forskjellig og gitt videre på ulike måter. Noe er blitt til myter og eventyr. Til overtro og magi. Men det har også inspirert mange til religiøse og filosofiske tanker av høy kvalitet. Det har dannet menneskene mere enn vi gjerne er klar over.

Det er mange linjer man kan følge. Men den viktigste, er vel den som begynner med folket i Ur. Landet mellom elvene. Babylon. Vi finner historien om den store flommen. Noa som blir reddet av sin Gud. Også jødene har tatt vare på denne urhistorien. Og hos dem finner vi videre fortellingen om Abraham, som blir valgt ut for å ta imot et bestemt budskap. Men først må han bli et folk. – Han blir til flere folk. Men det er Isak og Jakob-grenen som skal ta imot budskapet. Det står fast. Gjennom flere tusen år. Når Jesus Kristus står fram, hevder han å være selve dette budskapet. «Ordet» i menneske-skikkelse. Han gjør et veldig inntrykk på alle som møter ham. Og når han «går tilbake til Faderen» etterlater han seg dette budskapet som en levende bankende impuls iblant menneskene. Han kalte det «Den hellige ånd». Det er «utenomjordiske» signaler av første klasse. Vel verd å lytte til. Passordene er – kjærlighet og sannhet. De kan prøves på det.

Dette budskapet kan vi få bekreftet hvis vi lytter til antennene inni oss. Og det er ikke bare slik at vi hører. Vi blir selv hørt. Og vi får svar og hjelp slik det gagner oss best i den store sammenhengen. Det skulle være vel verdt å smyge forbi støyen og la stillheten få slippe til. Tenk om vi lyttet like ivrig til våre indre antenner og stillheten der, som til de enorme skålene vendt ut mot det ugjestmilde rommet. Det som hittil ikke har vist noen interesse for oss.

Men vi har vårt jordiske hjem. Som et frø i jorden suger vi til oss livskraft fra den. Vi trives i vårt lune halvmørke. Kanskje noen frø helst vil bli der de er? Men vi er «programmert» til noe mer. Noe drar og får oss til å sende en spire rett oppover mot det større lyset vi aner der oppe. Så en dag bryter vi igjennom og folder oss ut til noe vi ikke visste at vi også var. Da har budskapet holdt hva det lovet. Det burde være vel verd å lytte til.

 

Standard

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s