De to yngste barna ble syke og døde ikke så lenge etter av en slags tuberkulose. Men de var så himmelvendte at de bar sykdommen med stor fatning. Francisco hadde mistet sitt hjerte til Jesus-barnet og ville fortest mulig hjem til ham. Og Jacinta kunne ikke glemme den vidunderlig vakre kvinnen i lysglansen. Men Lucia var en frisk og robust pike. Mange kom og ville se henne. Så lenge hun var der, fortsatte folk å komme til landsbyen og familien. Hun ble sendt på klosterskole med nytt navn og streng beskjed om aldri å røpe hvem hun var. Hun fant seg lydig i alt. Nå lærte hun iallfall å skrive og lese, noe Jomfruen hadde sagt at hun burde. Da hun noen tiår senere ble hentet frem igjen, var hun en moden, rolig og forstandig kvinne.
Tidene var forandret. Mirakler var lov. Lucia fikk treffe paven og gi ham en beskjed som Jomfruen hadde gitt henne – at paven måtte vie Russland til hennes – Jomfru Marias hjerte. Lucia selv fikk beskjed om å skrive ned, så nøyaktig hun husket, alt som hadde skjedd den gangen – i 1916 og 1917. Hun gjorde det lydig og rett frem uten å legge noe til eller fra. Hun var en from, men meget nøktern kvinne.
Det var en stor ting for henne da hun fikk komme tilbake til byen Fatima og se igjen hjemmet sitt og familien. Og det var med stor forundring hun fikk se at det var bygget en vakker kirke der hvor hun som barn hadde møtt Jomfruen. Beitemarken der de gjette sauene var blitt et stort anlegg med flere hus og haver. Hun gledet seg over alt.
Men hun vendte tilbake til klosteret der hun levde et liv i bønn og arbeide. Hun hadde flere visjoner med Jomfruen. Hun møtte også Jesus noen ganger. Men hun hadde ikke lov å fortelle andre om hva som ble sagt. Hun ble ganske gammel.
Oldemors ark 
