23. November 2017

Det er fødselsdagen til mannen min. Han ville blitt 92. Slik som jeg. Det er slutten på en lang uke, som begynner med at han døde den 16. Som også var datoen i ringene våre: 16.11.46. Så var det bryllupsdag den 19. Det var i 1948. Den 20. ble han begravet. Men så slutter det hele med fødselsdagen hans.

Det er litt rart, men egentlig ganske fint. I andaktsboken for dagen er overskriften: -«Den himmelske fødselsdag.» De første kristne kalte dødsdagen for det. For dem var det å dø, å bli født til et nytt liv. Et liv som ikke skulle bli tatt fra dem igjen.

Det er litt vanskelig å forestille seg. Men de hadde jo sett Jesus. Sett at han levde og var seg selv. Bare på en mye bedre måte. Det er jo slik før vi blir født her nede også – at vi kan ikke forestille oss hvordan livet er «utenfor». Vi kjenner og hører at det må være noe der. Men har ingen forestillinger. Det gjør ikke noe. For når vi er igjennom og alt åpner seg mot lyset – da er det både nytt og kjent. Den omsorgen som tok vare på oss, den er der enda. Stemmene vi hørte i det fjerne, er nære. Og det som omsluttet oss, kan vi nu se – blikk mot blikk – ansikt til ansikt. Det er vår første store opplevelse. Å bli født på ny må være enda mer fantastisk.

Så egentlig slutter både «uken» og livet godt. Men det er en «rar» uke likevel. Med både gode og vanskelige minner. Jeg har ofte reist bort på den tiden. Men i år var jeg her – i huset mitt og regnet. Det går greit det også. Når perspektivet er der. Og livet pågår for fullt omkring en. Både i familien og i verden. Det er alltid noe å glede seg over. Alltid noe å følge med på i spenning og bekymring. Alltid noe man kanskje kan gjøre for å hjelpe. Og så mye man ikke får gjort.

November. Denne rare måneden. Som begynner med Allehelgensdag. Med sorg og himmelhåp. Med dager som bare blir kortere og mørkere. Ofte så grå. Med mye tåke og regn eller snø som kommer for tidlig. Hverken høst eller vinter. Bare noe man må igjennom. Men så skjer det mye der også. Den må være med. Og så toner den ut i advent. Med jul som lys i tunnelen der foran. November er etter hvert blitt MIN måned.

 

Kommentar fra redaktøren (barnebarnet):

Jeg søkte på nettet etter et bilde til teksten – og fant et opptak i NRK sine arkiver hvor farfar blir intervjuet av Erik Bye om gassmasker. Trykk HER. Han er like kul som alltid, men mye mer alvorlig enn han var som bestefar. Han var alltid så morsom og med smilet på lur.

Standard

2 kommentarer om “23. November 2017

  1. Barbro sier:

    Takk for at du minnet oss om dagen idag! Må mørket være rolig og vennlig rundt deg. Aner hvor sterkt det kan være å ha så mye historie samlet i en og samme uke…. Kjærlig hilsen,

  2. Takk for hilsen. Tenker så på dere. Brev gikk i dag. Og ja – det er litt spesielt med alt det – så tett. Brita la ved link til et intervju med Sverre og Erik Bye. Om gassmasker for barn da de fryktet gassutslipp i Porsgrunn. Det var veldig sterkt for meg å se det. Det kjennes- virkelig. Men bra også. Deres H.E.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s