Vi kom hjem fra vår sydlige sommer. Vi trodde til krokus og vår. Så var det snø og litt skummelt for en gammel dame. Men det er påske og hva er nå det? Noe med Gud? Er ikke det også litt skummelt? Noe overjordisk og overtroisk. Vi skal kalle ham FAR. Men er det riktig? Kan Gud ha kjønn?

Slik spør moderne mennesker. Men det er et gammelt spørsmål. Og meget menneskelig. Vi er opptatt av kjønn. Mye energi og følelser er knyttet til det. Kjønn er viktig for vår identitet. Men GUD ? Må Gud ha kjønn?

Jeg tror ikke det er riktig å gi Gud ett bestemt kjønn. Det er å begrense Ham. Det står at «Gud er alt i alle». Jesus sier helt klart at «i himmelen er der ikke mann eller kvinne. Der er alle som englene». Så hvorfor Gud? Ligner han mere på oss mennesker enn på dem i himmelen?

Å ha et kjønn vil si å være DELT. Iallfall på ett område. Vår fruktbarhet er delt mellom to kjønn. Begge må til om det skal bli liv. Iallfall når det gjelder høyere livsformer hvor det ikke er ønskelig med bare kopier. Kjønn ble innført på et visst nivå i utviklingen for å skape mangfold, variasjon. Uten det mangfoldet ville ikke vi mennesker drevet det særlig langt. Vi skal glede oss over ulikheter og bruke dem positivt. Studerer vi naturen rundt oss, – f.eks. mauren – ser vi at kjønn kan brukes på ulike måter. For å skape livsmuligheter og mere mangfold.

Men Gud er HEL. Gud er «den som ER». Eksistensen personlig. Gud er selve LYSET, som alt positivt springer ut av. Det står at i himmelen behøves ikke lys av sol eller måne. Der skal Gud selv lyse for oss. Det motsatte av Gud er det negative. Mørke, som er fravær av lys. Ondskap, som er fravær av kjærlighet. Tomhet og ingenting. Det negative har når det kommer til stykket bare ett mål og en egenskap – å nulle ut det positive.

Likevel har Gud i ETT tilfelle gitt avkall på sin helhet og delt seg. Han delte barnet Jesus med Maria. Slik ble Han FAR. Gud tok på seg oppgaven å være far.  Å si noe annet går ikke. Uansett hvilke motiver man måtte ha. Gud er ikke lenger bare Skaper. Ved å bli far til Jesus, tok han på seg et farskap for alle mennesker. Det er selve kjernen i vår tro. Ikke bare et perifert, teoretisk spørsmål. Det er vår helt konkrete forbindelse med «det andre», det ufattelige, det som er større enn oss selv. Gud gjorde det av nødvendighet. For å redde oss. Det gav oss en status vi behøvde i kampen mot de negative kreftene som vil ødelegge oss. Og bare slik kunne Jesus representere oss alle.

Det finnes en bok, en fortelling, om en forsker som fant en ukjent ape-art. De var veldig lik oss mennesker. De var vennlige og lærevillige. Smarte folk skjønte at de kunne utnyttes. Snart ble menneske-apene brukt som slaver. Forskeren ble lei seg og følte skyld. Men apene var bare dyr. Menneskerettigheter gjaldt ikke for dem. Han ble så fortvilet at han lot en ape-hunn bli inseminert med hans egen sæd. Hun ble gravid og fødte en sønn. Det viste hvor like vi og de var. Da måtte menneskerettighetene gjelde for dem også.

Men nei – det hjalp ikke. Da drepte han ape-sønnen og tilsto drapet. Han krevde å bli dømt for å ha drept sitt eget barn. Ble han det, måtte apene få rettslig status som mennesker. Han tok sjansen på å bli hengt. For deres skyld. For apemenneskene. For å gi dem frihet.

Jeg husker ikke hvordan historien endte. Jeg husker den fordi den – uten å si det – inneholdt en dyp symbolikk. Symboler kan hjelpe oss til å forstå. Det var jo noe slikt Gud gjorde for å gi oss frihet. Jeg vet ikke om den historien er ment å være en parallell til det som skjedde i påsken. Kanskje forfatteren bare «låner» Bibelens fortelling og sender den videre nedover. Han viser hvordan et farskap kan utvide grenser og inkludere. For å beskytte mot ondskap og utnyttelse.  Men for meg ble det en konkretisering av påskeofferet.

Så la oss ta imot og respektere det farskap Gud har gitt oss. Uten å la det begrense Ham. La oss kalle Ham FAR – slik vår bror Jesus sa vi kunne gjøre. Hvis det er greit for Gud, burde det være greit for oss.