Bok Blå

«Bienes historie» har en oppfølger. BLÅ. Den er en parallell, men helt annerledes. Boken om biene er farget av honning. Noe gyllent. Selv de hvite sidene har en varm tone. Menneskene strever, men kommer til kort. Som biene. Men de er åpne for håpet. Man får godhet for dem.

I boken BLÅ er papiret skarpt hvitt. Omslaget har en stålblå farge og bokstaver i sølv. Menneskene i BLÅ er fulle av vilje. De protesterer. Lille Signe er sint. Hun roper høyt. Blir aktivist. Sabotør. I Alta – over alt. 1900 tallets anti-stemme. Vi kjenner den igjen og blir trist. Maja Lunde er flink til å la alle få sin egen stemme. Det føles trist at det er en norsk stemme fra vår egen tid, som berører vårt hjerte minst. Kanskje fordi stemmen – også når den kjemper for andre – er så opphengt I seg selv.

Men stemmen trengtes vel. 1900 tallet med sine ødeleggende kriger, atombomben og sin intense tekniske utvikling, burde skremt noen hver. Men vi voksne på 70 tallet var slitne. Vi hadde omsider fått det ganske bra. Så begynte de unge å mase om at alt var galt. Vi orket ikke mere “propaganda”og ideer. Selv om det gjaldt å ta vare på norsk natur. Budskapet var velment, men ikke så godt underbygget. Vi hadde mye vann og fine fosser. Vi trengte kraft. Vanlige folk spurte seg: Var det så galt å utnytte fall-kreftene i det vannet som ellers bare fløt ut I havet? Hvis man gjorde det på riktig måte?

Protestene ble fort blandet sammen med andre anti-bevegelser på den tiden. Det ble til en uryddig blanding av ideer som ofte var uforenlige. Man hadde vel en følelse av at ting gikk feil veg. Men man så ikke klart hvordan alt hang sammen. Det var få fakta slik. I etikken lærer vi at verdier må ses I sammenheng. Man må vurdere og prioritere. Den som kjører kjepphester, kan fort bli sin egen fiende.

Signe skriver selv: Vi grep det kanskje an på feil måte. Hun sier til vennen: Det nyttet jo ikke ikke. Han svarer: Men du vet ikke hva som ville skjedd om du ikke gjorde det. Det er sant. Kanskje såddes noe? Eller kanskje gjorde alt “styret” omkring kraftutbyggingen at det siden ble tyngre å nå fram med andre budskap? Slike som meldinger om klima-endringer og andre vel dokumenterte faresignaler fra naturen. Det ble vanskelig å få folk til å forstå at det ikke dreier seg om ideer, men om realiteter som vi må forholde oss til helt konkret. Der er vi kommet lenger nå. Selv om vi er ganske trege når det gjelder å gjøre noe aktivt. Det er greit å være skeptisk, men ikke om det lammer.

Også boken BLÅ har en parallell handling I en annen tid. Hovedperson nr.2 er David. Han er i året 2041 på flukt fra tørke-områder I Syd-Europa med sin lille familie. Målet hans er å nå “Vann-landene” i nord. Det er en sterk og vond beskrivelse. Det virker utrolig at ting kan forandres så fort. Vi har gjerne tenkt at alt i naturen går så veldig langsomt. Alt skjer I fjerne fremtider. Men vi må innse at slikt ofte går i rykk og napp. Folk har blitt drevet på rask flukt før.

Vi mennesker må leve med våre valg. Også med dem vi ikke tar. Men vi kjenner aldri alle konsekvenser av valgene våre. På godt og vondt.

Blå spanderer på seg å slutte med et lite “smil”. Signe ville aldri drømt om – og fikk aldri vite – at hennes “stunt” med å stjele is fra “bre-tyver”, mange tiår senere skulle bli til hjelp for mennesker som holdt på å tørste i hjel et helt annet sted.

Boken BLÅ handler om VANN. Livets element på vår blå planet.

BLÅ

Foto av Andreas Servan

Standard

En kommentar om “Bok Blå

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s