Kuer i Egypt – og her

Det har vært sommer. Veldig sommer. I meste laget for den som er gammel. Selv om jeg har vært på fjellet og ved havet. Men jeg har fulgt med på TV og slikt. Sett der hvordan folk og dyr har det andre steder. Og har tenkt på kuer.

Jeg sier kuer – ikke KYR. For kyr er et flertalls ord. En flokk. En bøling. Jeg tenker alltid på ku, som entall. For meg er en ku en personlighet. En jeg kjenner og er glad i. Jeg har kjent mange, og jeg ser dem for meg. En for en. Hver med sitt særpreg. De kuene jeg først ble kjent med, var de to til naboen vår. Hun het Lovise og var mor til min beste venninne. Jeg var like mye der som hjemme, for der skjedde det alltid noe.

Stedet vårt var en liten landsby på en sandslette ut mot fjorden. Husene lå ganske tett. Men alle hadde litt jord med gjerde rundt. Mellom gjerdene gikk det gangveger på kryss og tvers. Vi kalte dem «smått». Alle hus hadde en potetåker, og de fleste hadde uthus med dyr. Det var et trivelig sted for barn. Hos Lovise hadde de to kuer. Mairos var rødsidet med horn. Hun var sjefen. En grei, men litt streng dame. Litago var en kolle med svarte sider og hvite skanker. Hun var bare snill. Det var hos henne jeg lærte å melke. Lovise viste meg hva jeg skulle gjøre. Og jeg satt der på krakken med fingrene rundt de varme pattene og klemte fast, men forsiktig slik jeg hadde lært. Og melken slo rytmisk mot bunnen av bøtta. Det ble som en sang. Siden når jeg melket, sang jeg som regel. Det var
godt både for meg og kua. Tror jeg.

Hver morgen når melkingen var over, ble kuene drevet ut av «byen» opp over Sandfallet. Den store morenen som isen hadde lagt etter seg der for noen tusen år siden. Det var tungt å gå oppover i den tørre i sanden. Men på baksiden kom vi ned i skogen på elvesletten. Der var det grønt og fint. Kuene fant fort sin egen veg til det beste gresset. Vi barna som hadde fulgt dem over, kunne bade i elven. Vi fant en fin kulp hvor vi kunne svømme litt, før vi gikk hjem. Det var fine dager. Om kvelden kom kuene som oftest hjem av seg selv. De trengte å bli melket og likte å sove i fjøset.

Senere da vi fikk egen gård under krigen, kom denne erfaringen til nytte. Jeg var den som helst gikk i fjøset. Den dag i dag tenker jeg på de to kuene våre som to gode venner – eller litt mere enn det – en slags «mødre» – livgivere. De gav oss mye. Ikke bare mat, men også en slags omsorg, hengivenhet. Det var ingen dyr på gården, som hadde stått tom. Fra der vi først hadde bodd, fikk vi med oss en kvige vi kjente. Droplete hvit og rød. En typisk telemarksku. Den andre fikk vi kjøpt på en gård litt lenger nede. Mamma og jeg gikk og hentet henne. Hun het også Venegull, fikk vi vite. Da avtalen var i orden og prisen betalt, gikk vi til fjøset hvor hun sto alene og ventet. Hun var pen, med fine røde sider. Litt urolig fordi hun ikke hadde fått gå ut med de andre. Hun ante nok noe var på ferde. Hun gikk nølende, men lydig med oss da matmor sa at slik skulle det være. Men da vi var kommet et stykke opp i bakkene, snudde hun seg og så nedover mot hjemmet hun forlot. Et langt sørgmodig raut. Så bøyde hun hodet og gikk videre med oss.

Men det skjedde noe med Venegull etter hun kom til gården vår. «Gamla», som mamma kalte henne, enda hun var nok en ku i sin beste alder. Hun oppdaget at hun hadde fått ny status. Hun var ikke lenger bare en ku som helst i et stort fjøs. Hun var sjef. Den unge kviga var underdanig nok og bare glad for ikke å være alene lenger. Hun hadde nok savnet sin mor og hennes «med-mor», som hun hadde gått sammen med før. Og gamle Venegull forsto å verdsette den frodige havnehagen vår. Saftig høyt gress og en ekte kilde midt i. Hun var blitt dronning i sitt eget rike. Hun likte fjøset også. Og hun likte mamma. Hun skjønte fort at mamma ikke var like rutinert som henne selv. Vennlig men bestemt viste hun henne hvordan ting burde være. De ble et team, ikke herre og tjener.

Jeg husker godt den kvelden da bestefar var død. Mamma var hos bestemor. Jeg var alene med dyrene. Det var blitt sent. De sto utenfor og ventet da jeg kom. Jeg fikk dem inn. August-mørket krøp fram fra krokene i det gamle fjøset. Men da jeg hadde satt meg med pannen mot Venegulls myke mage og hendene om de varme spenene mens melken sang i bøtta, da kom det en god ro over meg. Alt var greit. Det var andre kvelder også. Da gutten min satt på en krakk ved fjøsgluggen og leste høyt mens jeg melket. «Den siste mohikaner.» Den forbinder jeg alltid med sommer-fjøset vårt og Venegull. Vi reiste fra dem. Vi vet hun som overtok var snill. Men jeg vet ikke hva som videre skjedde dem. Kanskje de syntes at vi sviktet dem? Vet ikke om det lenger finnes slik nærhet mellom folk og fe? Melkemaskiner og slikt gjør det nok annerledes. Det er vel godt at ikke folk strever så mye. Men likevel?

Det er ikke så mange kuer i litteraturen. De første jeg leste om, var de fra bibelhistorien. Kuene i Egypt. Det er jo slik at historien om Abraham, Isak og Jakob den ender i Egyptens land. For det ble tørke i «det lovede land». Men sønnen til Jakob – Josef – var blitt solgt som slave av sine misunnelige brødre. Josef hadde evnen til å tolke drømmer. Den hadde ført ham helt til toppen, som rådgiver for selveste Farao. Han hadde tolket Farao’s drøm om sju fete kuer, som ble spist opp av sju magre kuer som kom etterpå. Han tolket det slik at det først ville komme sju gode år, som ville bli fulgt av en stor tørke med fare for hungersnød. Men han sa også at hvis man tok vel vare på overskuddet i de gode årene, ville man greie seg gjennom de dårlige årene som kom senere. – Josef fikk jobben med å gjennomføre et slikt prosjekt. Da tørken og uårene kom, hadde egypterne kornlagre nok til å greie seg. Josefs brødre dro dit for å be om hjelp da nøden kom til dem. De gjenkjente sin bror Josef og ble redd han skulle hevne seg. Men han viste dem kjærlighet, og de fikk alle komme til Egypt og ble reddet fra nøden. De og dyrene deres.

Denne sommeren har jeg sett på TV så mange bilder av kuer. De står i tørre visne beiter og venter på at noen skal fore dem. Det må visst bli mange færre av dem. Og de som blir igjen må gomle halm for å fylle magen ved siden av kraftfor. For man hadde ikke tenkt at ting kunne forandre seg så fort. Kanskje har vi hatt noen Josef-er iblant oss? Men man har ikke hørt etter.

Kanskje kan vi ikke lenger satse så mye på stordrift og lettvinthet? Kanskje må vi utnytte de grønne stedene ved fjorder og fjell der fuktigheten er mere stabil. Eller vi må legge opp lagre i større målestokk. Ikke bare bruke opp etter hvert? De som burde vite, bør tenke etter, tenke nytt.

For jeg tenker også at dyr er mer enn økonomi. Vi har ansvar for at også dyrebestander kan få utvikle seg mest mulig naturlig og leve så gode liv som mulig. Da får vi det bedre selv også.

Det sier jeg på vegne av alle snille og tillitsfulle kuer og andre dyr i dette land.

Standard

2 kommentarer om “Kuer i Egypt – og her

  1. Inger Marie Dagsland sier:

    Høytlesning på vei til bondegården i Grinde. Det finnes heldigvis ennå kuer som får ligge i grønt gress og nyte solen🌻
    Hilsen Knut og Inger Marie

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s