Den fattige fornemme frøken.

Høsten har vært like travel som sommeren. Og hele tiden har tiggeren stått der på bloggen med sin serviett – i uggent vær – og ingen ord har hjulpet oss videre. Men langsomt har det demret for meg hva som var så rart med det som skjedde. At det rørte ved et minne fra min barndom. Noe jeg den gang ikke forsto, men kanskje kan se nå. En spesiell historie som plutselig melder seg en kold november-morgen og vil finne sine ord.

Det skjedde i 30 årenes fattige Finnmark. Det dukket opp en frøken fra fortiden. Datter av en ingeniør som var kommet for å se på en foss inni fjorden. Den hadde i mange år drevet hjulet på et sagbruk. Kunne den også lage elektrisitet? Det ville han finne ut. Han ble der noen år. Kjøpte eller leide en tomt ved fossen og bygget en liten hytte der for familien på sommerstid. Der hadde frøkenen tilbragt noen gryende ungdoms-år med lyse netter og mye glede. Men om det skyldtes penger eller andre ting – kraftutbygging ble det ikke. Ingeniøren tok med seg familien og dro til Amerika. Det de ikke fikk med seg, lot de stå igjen i hytta ved fossen. Siden hadde ingen hørt noe fra dem, før datteren nå sto der og gjorde krav på hus og eiendom. Hun hadde bestemt seg for å tilbringe sine siste år der hvor hun en gang hadde vært lykkelig.

Jeg vet ikke hvorfor pappa «fikk henne på bordet». Kanskje var han med i «Fattig- kommisjonen»? For det viste seg jo at frøkenen var «ubemidlet». Hun hadde brukt sine siste penger til å kjøpe billett. Eller kanskje noen hadde hjulpet henne med det for selv å bli kvitt et problem? Iallfall mente hun at i hytta ved fossen var det verdier nok til at hun kunne greie seg den tiden hun hadde igjen. Nøkkelen fikk hun av sin far før han døde. Den var hennes pant og bevis på hvem hun var.

Det var en spennende historie, som appellerte til pappas fantasi. Men enda mere til min mammas gode hjerte. Vi ble alle engasjert i å hjelpe frøkenen. Jeg husker ikke lenger hva hun het. Det kan være like greit. Jeg kaller henne Frk.N. Pappa fant ut at jo – det fantes en slik hytte ved fossen. Den lå på en avsats et stykke oppe i lia. Men den lå helt gjemt inni bjørkeskogen som var vokst opp omkring den. Vi dro av sted for å se.   

Frk.N. hadde med nøkkelen.  Pappa også brekkjern. For sikkerhets skyld. Hvordan de fikk opp døren, husker jeg ikke. Men da vi kom inn, slo det imot oss en merkelig dunst av mugg og gammelt støv. Rommet var stappfullt av møbler og kasser med alt mulig rart. Der var også kasser med bøker. Og øverst i en av dem lå en bok jeg ble interessert i. Det var LAJLA. Boken om den lille norske piken, som ble funnet og adoptert av en fjellsame. Det var laget film om den. Lajla var den første filmen jeg så. Vi satt på langbenker i ungdomshuset. Det var stumfilm – selvfølgelig. Den gang var jeg fem og kunne ikke lese, men mamma hvisket teksten til meg. Med drama i stemmen. Hun var god slik. Jeg oppfattet alt, også den gryende kjærlighet mellom Lajla og den unge handelsmann Lind. Men Lajla var lovet bort til sin «adoptiv-fetter» Mellet. Forviklinger førte til at Lajla sto som brud ved alteret for å gi Mellet sitt JA, mens unge Lind kjørte med reinsdyr over vidda – forfulgt av ulver- for å rekke å fortelle Lajla at han elsket henne. Vi så bildene vekselsvis. Det var ikke til å holde ut. Og jeg ropte i fortvilelse: «Ikke si ja! Han kommer snart.» Ingen hysjet. Jeg ropte vel for oss alle. Og det gikk bra. De elskende fikk hverandre. Men siden hadde jeg alltid litt dårlig samvittighet for Mellet. I romantikkens rus er det lett å glemme dem som blir skjøvet ut. Jeg fikk senere en same-dukke, som var gutt. Jeg kalte den Mellet og var snill mot ham.

Mens jeg fordypet meg i LAJLA, fant de andre fort ut at i det huset kunne ingen bo. Det var helsefarlig. Rett og slett. Om en var aldri så romantisk og nostalgisk. Mamma fant et rom hos en familie som hadde en stor stue de ikke brukte. Den var vel for dyr å fyre om vinteren. Om sommeren var man jo ute. Det var en seng der og en ovn. Mamma og vi hjalp Frk.N. med å ta ut og vaske godt alt som kunne brukes fra hytta og gjøre stua trivelig. Det ble vel så som så. Og Frk.N. viste seg å ha sans for hva som tok seg ut. Hun var ikke overbegeistret for hva vi fikk til. Hun kunne så godt ha tenkt seg noe annet. Et spisebord midt på gulvet uten stoler var utvilsomt et trist syn. Men mamma visste råd. Hun hadde aldri likt de stolene hun selv fikk med seg hjemmefra da de giftet seg. Hun ønsket noe mere moderne. Men det gjorde ikke pappa – så lenge vi hadde noe å sitte på. Nå gav hun stolene til frøkenen og kjøpte nye enkle budals-stoler til oss for noen penger hun fikk av bestemor. Det er sånt de nå kaller «vinn-vinn». Og frøkenen fikk iallfall sitte.

Men mamma ville så gjerne hun skulle være GLAD. Det gikk mot St.Hans og mamma planla noe morsomt. Vi skulle dra på piknik i skogen langs elven. Og vi skulle ha med eggedosis. Det var en stor ting. Mamma kjøpte egg hos noen som hadde høner. Mange egg. Det skulle være rikelig til alle. Det ble pisket og pisket. Med visp, for hånd. Det var før de «store oppfinnelsers» tid. Vi bar med oss kurver og pledd.  Kaffe på termos (den var oppfunnet). Saft og småkaker. Vi var stolte og glade. Frk.N. ble med – litt nølende. Usikker på hva hun gikk til.

Eller litt leting fant vi et sted vi kunne slå oss ned. Frøkenen ble plassert på pledd og fikk en kopp kaffe i hånden. Ble budt kaker. Og så kom det store øyeblikket da mamma tok lokket av spannet og øste opp eggedosis. Vi belaget oss på å nyte. Frøkenen tok også i mot glasset mamma ga henne. Smakte. Men la skjeen fra seg. Høflig, men bestemt. Dessverre. Eggedosis uten konjakk – det kunne hun bare ikke greie.

Vi barna bare måpte. Visste ikke om konjakk. Slett ikke at det skulle være i eggedosis. Og mamma sto der – plutselig så fattig. Men frøkenen hadde sin verdighet i behold.

Kanskje var det frøkenen jeg møtte igjen – i han som skulle ha sin serviett?

 

Standard

2 kommentarer om “Den fattige fornemme frøken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s