(Skrevet i abstinensen etter Magnus og mesterskapet.)
Sverre og jeg spilte mye sjakk. Vi var gift i over 60 år. Spilte gjerne daglig da. Og i sju år før det. Hvor mange spill kunne det bli?
Om vi regner litt røft? Ett år har 365 dager. Vi kutter til 300. Ganger 60. Det blir 18 000. Mindre var det nok ikke. Vi spilte jo gjerne flere spill på rad. Den gang det var strøm-utkobling om natten i Bodø, gikk det hardt på stearinlysene.
Jeg klaget over at det ble dyrt med den utkoblingen. Andre undret seg over det. Men vi satt oppe sent og spilte. Man måtte alltid få «revansj». Minst EN gang. Iallfall om Sverre tapte. Vi hadde spilt oss så «jevne» – at utfallet var aldri gitt. Litt slik som Carlsen og Caruano. Bare at stemningen var lettere. Fylt av lekenhet og moro. Det var gøy å vinne. Men akkurat hvem som vant var fort glemt. Det som betød noe, var om det ble et spennende spill.
Det blir ikke mye heder og omtale av slikt. Men desto mere spenning og moro. Det var avkobling fra det daglige stress og strev. Da vi bodde i Storgata i Bodø, hadde jo Sivilforsvaret kontor i 2.etasje – og vi leilighet på loftet. Sverre ville helst komme opp i lunsjpausen. Da skulle jeg sitte klar med tekanne og smørbrød og ferdig oppstilt sjakkbrett. Slik lærte vi å spille fort.» Lyn-sjakk». Men Sverre rakk nok ikke alltid ned før pausen var slutt.
Jeg lurer iblant på hva Vårherre har ment om vår «tidsbruk». Men om det var bra for nervene til Sverre, så var det vel ikke verre enn å løpe veg-langs og trimme? Vi får håpe det. Vi kjedet oss aldri. Og det er vel bedre å spille enn å krangle?
Sverre har lurt på om det spilles sjakk i himmelen. Jeg tenker vel ikke det. Der på den andre siden, er det ingen som blir sjakk eller matt. Men kanskje har vi godt av å finne oss i det her? Å ta tap med humør. Noe er det alltid å lære. Jeg har iallfall lært nok til å kunne dele opplevelsen av dette verden-mesterskapet med mitt barnebarn som bor her nå.. Det har vært moro. Det minner nesten om å dele det med Sverre. Så – mitt sjakk-liv er visst ikke helt over enda.
Er sen til å skrive, men nå endelig: takk! Dette var så nydelig å lese, og jeg er glad for å ha sett dere sammen ved brettet. Men ante jo ikke da hvor ofte og lenge dere hadde spilt. Det å være jevngode er en egen lykke. Kjærlig hilsen,
Takk for nydelig kommentar. At den kom sent, kjennes ekstra fint nå. H.E.