SNE og SNØ.

Jeg vet at det heter snø – nå. Selv om jeg lærte noe annet på skolen. Så gammel er jeg. Men det er lov med dialekt. Og min dialekt er så gammel – tror jeg – at den stammer fra de aller tidligste tider, da folk bare kunne to vokaler – A og E. (NB. Ikke fakta.)

Men det er ikke derfor jeg holder på E –en. Det går dypere. Har å gjøre med at alt bør ha navn som passer. Også lydmessig. For – «ingenting er så stille som sne». «Ingenting er hvitere enn det». Enn SNE. Men – jeg er ikke sta. Jeg tar skikken der jeg kommer. Og krangler ikke.

Det er et år siden nå at jeg satt i Syden og skrev om boken BLÅ. Den som handler om vann. Om livet vi må ta vare på.

Nå har Maja Lunde skrevet enda en bok. SNØSØSTEREN. Og jo, jeg bruker hennes SNØ her. Det er greit. I den boken står det at « snø er frosset vann». Og mens alle vanndråper ser like ut, så er hvert eneste snø-korn forskjellig fra alle andre. De danner utrolige og skjønne mønstre. Snakk om forvandling. Bare ved at det blir bitte-litt kaldere. Finnes det noe som kunne forvandle oss mennesker like mye? Gi oss ny struktur og skjønnhet mens vi fortsatt var oss selv? Det er lov å undres.

Jeg fikk boken i julegave fra en snill og raus venn. Det er en stor og tung og veldig vakker bok. Med tegninger av Lisa Aisato. Jeg har aldri sett en bok hvor tekst og tegninger i den grad utfyller og forsterker hverandre. Det er helt «magisk».( Ja, jeg kan være litt moderne også.)

Jeg fant fram boken og leste den da snøen dalte ned her vest, slik jeg ikke har opplevd det før. Vår lille grønne øy ble hvit. For første gang savnet jeg snø-skuffen som ble igjen der øst. Millioner av unike, hvite snø-flak ble til en hvit vegg som stengte meg ute fra verden. En fonn å forsere for gamle meg, om jeg ville ha tak i posten min. Men vakkert var det. En fullstendig forvandling. Alt det grå regnet. All sølen og sotet. Borte som ved et trylleslag.

Jeg måtte gjenta en opplevelse fra barndommen. Jeg sto på trappen utenfor huset vårt. Pæren over døren sendte en stråle av lys mot snøværet og den mørke himmelen over. Jeg oppdaget at hvis jeg sto der og så på snøen som dalte, da fikk jeg en følelse av å fly. Det var ikke snøen som kom ned. Det var jeg som ble løftet oppover. Jeg seilte mot himmelen med en følelse av inderlig velvære. Slik har jeg aldri kjent det med regn. Jeg har kanskje ikke prøvd det heller? Men jeg tror ikke det blir det samme. Dessuten blir man våt.

Men SNEBOKEN handler mest om livet. Ikke bare det vi lever. Men også liv som blir tatt fra oss. Unge liv som ble altfor korte. Søsken som står igjen og må finne ut hvordan man fortsetter. Når den som sto så nær, blir borte.

Det er en merkelig historie som rulles opp. Der unge og gamle skjebner flettes i hverandre. Det bør ikke fortelles her. Men jeg tror boken har et budskap. Den at ikke glemsel er en løsning. Det er bedre å fastholde i kjærlighet. Da kan også gleden få rom. Og håpet. Selv om det er skjørt. Like skjørt som å fly til himmels på snøfnugg. På en måte er det vel slik denne boken ender. I en snøfnugg-dans. Men den går også videre til store-søsters grav. Der de tar henne med i sin «julering». Steinen med navnet hennes er 5. person i ringen. De tenner 5 lys. Ett for dem hver. De ønsker hverandre «God Jul». Sier navnet hennes. Høyt. Da kan alle gå hjem til den jule-kvelden man hadde gruet for. De to barna får være glade. Og mor og far kan igjen la kjærligheten strømme fritt. Også mot de levende. For vi er alle del av en større virkelighet. Der vann gir liv. Enten det er vått eller frosset. Begge former er nødvendige om vi skal komme videre. Det har vi begynt å forstå.

Oldemor synes det er vanskelig med alle de som er borte. Det er blitt for mange etter hvert. Men så får man jo feire de som er blitt her. Langt ut over hva man kunne forvente. En kjær kusine i Canada fyller 100 år nå i februar. Er frisk og glad. I går fikk jeg et herlig brev med nydelig skrift. Hun gleder seg til vi kommer for å feire. Så da håper vi denne ekspedisjonen går bra. Jeg får godt følge. Det trengs. For jeg har ikke vært helt frisk i det siste. Jeg tror 100 åringen er sprekere enn meg nå.

Det var ingen selvfølge at Amy skulle bli så gammel. For tidlig født ute på prærien, og mye mindre enn tvillingbroren, hadde hun oddsene mot seg. Men moren var sykepleier. Laget «kuvøse» av bakerovnen og fikk varmen i de to små. Selv om kulden var gjennomtrengende. Nå har Amy levd et langt liv. Som lærer og mor for fire. Barnebarna hennes greier jeg ikke helt holde orden på. Oldebarna bare vrimler. Det sier meg at den som holder et skjørt lite liv i hendene, den holder om så mye mulig fremtid. Vær varsom med livet. Det er det store under. Og bærer mere i seg enn vi ofte tror. Selv det som er lite og skjørt.

Ønsk meg gjerne god reise. Vi flyr over Grønland og isen der. Det blir mye hvitt å se. Vest ved Vancouver møter vi Stillehavet med mildere kyst. Og regn som i Bergen. Men bak byen mot øst ligger høye snøkledde fjell. Der var det OL i 2010.

Jeg syntes ikke jeg kunne dra – uten å si fra. Hvis jeg fremdeles har noen som følger med på bloggen. Men jeg så at «Reinsdyr» ble tatt fram igjen i går. På samenes dag. Det var som en liten hilsen fra min barndom. Om jeg greier turen, ses vi kanskje igjen? God reise videre – alle sammen.

Oldemor.Artboard 1@4x-100

 

 

 

Standard

2 kommentarer om “SNE og SNØ.

  1. helgaskiftun sier:

    Hei
    Jeg koser meg med bloggen din, og ser frem til nye innlegg.  Du har en fin penn. 🙂
    Ha en strålende tur til Canada, måtte du returnere til Norge med nye, flotte minner i bagasjen.
    Vennlig hilsen Helga

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s