Anne-Kat. Hærland og Bernt Hagtvet hos Brenner:
Huxleys bok: Brave New World og Arne Næss: Logiske emner.

Hvor står vi i dag i forhold til disse bøkene?

Anne-Kat. mener Huxley fikk rett. Vår Kultur ligner i hovedsak den fremtiden Huxley

Cover artist: Leslie Holland (hentet fra Wikipedia)

beskriver. Det er et samfunn som er drevet av underholdning og rask tilfredstillelse av alle behov – og de økonomiske kreftene bak alt dette. ( Idrett vurderes etter underholdningsverdien. Politiske valg fremstår som sport med vinnere og tapere. Musikk er ikke bare musikk, men konkurranser.) All dypere refleksjon fremstår som kjedelig og irrelevant.

Det ligner så mye at man ikke vil se det. Det er for flaut. Eller man har bare mistet evnen til å forstå. I en slik kultur finnes det ikke plass for refleksjon, lengsel, religion eller tro. Alt er for glatt. Det finnes ikke motstand. Mulig tvil og uro blir straks behandlet med medisiner og distraksjoner. Det særegent menneskelige forvitrer. Mennesket kan ikke lenger resonnere.

Statsviter og filosof Bernt er langt på veg enig. Men mener man må satse på at de unge får grundig opplæring i logisk tenkning. I dag er boken til Næss for vanskelig for studentene. (Tidens barn får inn kunnskap gjennom fingertupper og øyne. Det er ikke nødvendigvis det samme som å tenke. Min anm.) Å satse på opplæring er vel en god tanke. Men det spørs om det virker. Ren teori mot så sterke krefter har neppe store sjanser. Tyskerne var de fremste blant tenkere. Men de ble beseiret av simpel propaganda.

Anne-Kat. leste Huxleys bok som femtenåring i 80 årene. Det slo henne at han hadde rett. Jeg leste den som noen og tjue like etter at den kom ut (1949). Bestemor hadde fått den til jul og syntes den var «rar». Jeg leste og la den ikke fra meg før den var slutt. Følte bare at dette var en viktig bok. Og den har fulgt meg fra sidelinjen siden. Kanskje minnet den meg om årene under Hitlers propaganda. Der det «offisielle» sa at alt var bra, men vi visste at det ikke stemte. Den indre stemmen hos folk er kanskje ikke like klar i dag.

Jeg har gitt bort mitt siste eksemplar av BRAVE NEW WORLD. Jeg gav den til et barnebarn som ikke visste at den fantes. Det forskrekket meg litt, for hun var vel utdannet. Men Orwells «1984» var godt kjent. Hvorfor? Anser man den for mer aktuell? Eller mindre «farlig»? Mer tidsmessig?

Jeg har ikke boken her, men mener jeg husker at Huxleys nye verden var bygget på ruinene av et samfunn som var gått under. Fordi menneskene hadde vist at de ikke tålte frihet. Ideen om det frie tenkende menneske hadde spilt fallitt. Noen hadde tatt ansvar. For å bevare «arten» rett og slett, hadde man kuttet ut alt som hadde å gjøre med høyere tanke-virksomhet. Man skapte et samfunn som bare gav rom for instinkter og trivielle behov. Det var et bekvemt liv med fri sex. Ingen forpliktelser overfor noen. Ikke ekteskap eller foreldre-roller. Barn ble kunstig «produsert». Det var gratis tilgang til fritids-aktiviteter av alle slag. Man samlet seg i store «syngerier». Musikk ble en slags substitutt for det religiøse. Var man flink på jobben ble man belønnet med drømmereiser til vakre strender sammen med en elsker. Etc. Alle var pene, glade og tilfredse. Til man var ca. 60 år. Da ble man invitert inn til en orgie av rus og ekstase. Alle gasser og stoffer fra krematoriet bak ble tatt vare på etter strenge «økologiske» forskrifter. (Forut for sin tid?)

Barn ble designet til å passe inn. Noen få fikk bli pluss-varianter, som behøvdes for å drive samfunnet videre. Men de ble grundig informert og oppdradd av «eliten». En slik pluss-variant ble sendt på studietur til et hemmelig «reservat for urfolk». Meningen var å avskrekke ham. I stedet ble han «smittet» av kulturen. Det gikk opp for ham hva menneskene var blitt fratatt. Det ble vanskelig for ham å leve videre. Være blant dem som drev «menasjeriet».

Spørsmålet står der: – Er det mulig for oss mennesker å leve som frie, tenkende, søkende, lengtende, elskende, håpende individer – og samtidig overleve som art?

Jeg kom nettopp hjem fra to TV-frie uker i Canada. Tiden der var fylt av samvær. Omkring en lykkelig 100 åring. Så er jeg tilbake i min ensomme stue og norsk TV. Jeg ble forskrekket. Jeg hadde nesten glemt. Der var den, vår verden. Så underlig lik den «Vidunderlige nye», som Huxley beskrev. Med Mesterskap på ski og skøyter, Oskar-utdeling, sangkonkurranser. Alt hosset opp. Alle løper omkring og roper og skriker og er begeistret. Alt er sunnhet og siste mote. Hvordan føles det? Hvor lykkelig er du nå? – Og så i små glimt fra bakenfor: Krig, massakrer, terror, folk på flukt til hvor? Og noen bekymrede: Været er ikke hva det var. Hva skjer?

Etter et lite fravær virker det fullstendig absurd. Er dette Huxleys verden før og etter? En verden som kollapser fordi folk ikke kan skikke seg. De som styrer tviholder på makten. De som føler seg underkuet, mister besinnelsen. Og de som slipper løs, tåler ikke frihet. Og samtidig i emning – en fullstendig banal verden der menneskene styres på snedig vis via sine lavere instinkter?

Jeg vet noen ville synes det er greit. Sunnhet og overlevelse trumfer andre verdier. Drømmen om det frie, tenkende menneske med perspektiver utover det fysiske og materielle – den får heller være. Eller utsettes til menneskene kanskje er mer modne? Men – man modnes vel bare under kår som gir utfordringer. Vekst koster smerte. Krever utsyn og frihet. Finnes det over hode håp?

Kanskje. Men ingen lettvint veg.