Blir den slik som Huxley beskrev den? Jeg tror ikke det. Selv en framtidsvisjon kan bli akterutseilt. Og selve ideen med å styre folk ved å gi dem det de vil ha, den er ikke ny.

De romerske keisere sa det kort: »Brød og cirkus». Men også deres rike raknet. Mye vil ha mer. Nye generasjoner ville ha forandring. Nye tanker kom utenfra. Livet er alltid i bevegelse.

Brave New Worlds ide var absolutt kontroll. Når alt først var i gang, kunne ingenting skape uorden. Samfunnet ble statisk. Og mennesker bare små hjul i et smurt maskineri. Uten identitet og historie.

At vi skulle komme dit i dag, virker lite trolig. Men det er grunn til å være på vakt. Verden kan bli så kaotisk og vanskelig at man godtar hva som helst bare for å overleve. Slikt har hendt før.

Men noe er nytt i vår tid. Vi står overfor en global krise som krever felles innsats. Om krisen er menneskeskapt eller ikke, krever den iallfall at vi kommer på banen nå. Vi er allerede for sent ute. Det er mye å ta igjen.

Men vi har noen fordeler. Den tekniske utviklingen vi har bak oss, kan ha mye av skylden for det gale som har skjedd. Men den har også gitt oss kunnskaper og redskaper som kan hjelpe oss til å takle krisen.

Vi kan observere, se og forstå hva som skjer. Vi kan ha kontakt med alle på hele kloden. Alle kan få informasjon. Vi kan koordinere våre tiltak. Alle gode krefter behøves. Vi trenger våkne, ansvarlige mennesker som er innstilt på å yte sitt beste. Vi trenger alles kunnskaper, fantasi, vilje og innsats. Vi trenger folk som finner ut nye tekniske metoder, og folk som plukker søppel. Dette er ikke tiden for å være passive livsnytere.

Unge mennesker vil gjerne at verden skal ha bruk for dem. Slik sett kan dette være en bra tid for å være ung. Det er visst alt oppdaget. De yngre engasjerer seg. De gamle er også med.

Det er «de i midten» som nøler. De som styrer. De føler ansvaret – både for framtid og nåtid. Bråstopp kan koste liv og helse. Men det hjelper om alle fester beltet og gjør sitt. Folk må ikke alltid vente. De kan gå foran. Iallfall vi som foreløpig ikke er indoktrinert eller nedsløvet. De som har vett og vilje i behold.

Slik som de karene ved kysten i Spania., som tok i bruk udyrket mark og laget svære grønnsak-åkrer, hvor flyktninger fikk jobbe. Problemer ble til muligheter. En kvinne sluttet i jobben sin for å lære folk å ta bedre vare på mat. Innbyggerne i en liten by i USA tok for alvor tak i sine problemer med søppel, overforbruk og forurensning. En reporter spurte: Hva med Trump? De svarte: Vi gjør dette, så får andre komme etter.

Det er en form for revolusjon som jeg kan like. Eller er det kanskje heller en evolusjon? Mennesker som utvikler seg når utfordringene kommer? Tenk om dette virkelig funker? Da er det håp.

Lettvint blir det nok ikke. Forandring koster. Men kan fryde også. Det kan bli færre timer i sofaen. Men kanskje et mer meningsfylt liv. Mer ekte moro og mindre kunstig underholdning. Bedre humør og helse. En helere og større virkelighet. Kanskje blir vi snillere og fredeligere også? Det ville vært fint. Det er nesten trist å være for utgående. Men det kan jo skje nokså snart? Bør jo det. Og nå er det mange som blir 100. Det er alltid lov å håpe. Lov å håpe stort. Det er ingen begrensninger der.