Vi feiret det i sommer. Litt. For det har vært så mye annet som tok oppmerksomheten. Også for oldemor. Jeg skrev i april om hva vi alle kan gjøre for å møte klima-krisen. Det virker ikke så nødvendig mere. Mange roper høyere og med mere tyngde enn jeg. Og hver dag kommer med nye oppgaver. Livet pågår. Også for den med mange år. Det er så mange mennesker. Både gamle og nye. Alle angår.

Men så skal man også rydde. Jeg bør beskikke mitt bo. Og her er så mye papir. Da fant jeg noe jeg skrev for 50 år siden. Etter månelandingen. Jeg husker jo – jeg og barna lå i soveposer på teppet foran TV – for å ikke gå glipp av det store øyeblikket – som vi ikke visste akkurat når ville komme. Det var så spennende. Mennesket skulle ta sine første skritt – utenfor «hjemmet». Nå var vi virkelig i ferd med «å ta av». En sammenhengende utvikling hadde ført oss dit. Vi hadde erobret jorden. Nå sto resten av verden for tur. Det var ingen grenser for hva vi kunne greie. Hvis vi ville.

Aftenposten innbød til en artikkel-konkurranse – om «Mennesket i ny tid». Hva gjorde det med oss som mennesker at vi hadde gått på en annen klode? Selv om det bare var vår egen lille drabant. Jeg husker at jeg prøvde å svare på det. Skrev begynnelsen på en slik artikkel. Men gav opp. Innså at det måtte være svært mange andre som kunne svare bedre på det enn lille meg. Jeg er ikke uten selv-innsikt. Men nå tenkte jeg det var leit at jeg ikke hadde forsøkt bedre. Det kunne vært artig å lese i dag hva jeg selv tenkte den gangen. For 50 år siden.

Så fant jeg altså helt uventet det lille forsøket mitt. Og tenkte at kanskje var det ikke så dumt likevel? Her er det:

MENNESKE I NY TID.

All tid er vel ny? Kommer det noen gang «gammel» tid? Mennesker er også nye. Livet begynner om og om igjen. Alle mennesker – alltid – har levet i ny tid.

Men tid kan også bety utvikling, forandring. Hvis vi med TID mener et bestemt trinn i utviklingen, da lever dagens mennesker i meget forskjellige tider. Kanskje er det denne spesielle blanding av høy og lav utvikling, som vi kan kalle for «vår nye tid»?

«Vår tid» er vitenskapsmenn på grensen til det grenseløse. Vår tid er fattige folk i ferd med å stige over sivilisasjonens terskel. Vår tid er alt hva historien hittil har rommet. Dertil har den mere nytt i seg enn nye tider noen gang har hatt.

Er vår tid vond? Vel ikke verre enn andre tider har vært for andre folk. Kanskje bedre? Men den kan være vanskeligere. Jeg vet ikke selv hvor vanskelig det er å være menneske i dag – i Vietnam, Uganda, Brasil etc. Men jeg vet litt om hvor vanskelig det er å være et vanlig menneske nå akkurat her. Og jeg tror jeg aner hvorfor det er så vanskelig. Det er så mange av menneskenes grunnforhold som er forandret. Og vi føler den samme instinktive angsten som et nyfødt barn når underlaget svikter.

I begynnelsen var mennesket lite og naturen mektig. Mennesket måtte kjempe for sin eksistens. Det var stolt når det kunne fravriste naturen et liv for seg og sine. Nå er mennesket mektig og naturen syk. Jorden er utpint, vann og luft forurenset, dyreslag dør ut. Vårt forhold til naturen er ikke enkelt lenger. Vi kan ikke bare utnytte den. Vi må ta vare på den, vokte den, være voksne. Men for et vanlig menneske er forholdet mellom årsak og virkning ikke alltid til å begripe.

Vi må stole på eksperter og handle uten å forstå. Når huleboeren tente sitt bål, var det et vern mot naturen. Når by-mennesket tenner peisen, er det en slags flukt fra sivilisasjonen. Den vi er blitt så avhengige av, men som holder på å vokse oss over hodet. Vi er omgitt av ting hvis funksjon vi bare delvis eller slett ikke forstår. Våre forfedre forsto heller ikke alt, men kunne godta det slik. Vi venter av oss selv at vi skal forstå, og når vi ikke gjør det, føler vi oss utrygge. Slikt som før var tegn på menneskets klokskap, får det nå til å føle seg som en tosk. Innerst inne.

Vårt verdensbilde er i omforming. Vi har forlatt det gamle uten helt å ha funnet et nytt. De som går foran og flytter grenser, vet ikke selv hva svaret blir. Ikke rart at det svimler for noen, og at «flat-jord-bevegelsen» finner tilhengere. Mange eldre klamrer seg til materialismen og dens enkle livsoppfatning. De fleste yngre vet for mye til å nøyes med det. Vår virkelighet – den indre og den ytre – er blitt så komplisert at bare eksperter kjenner de enkelte områder, bare «genier» kan ha oversikt. Slik er det på nesten alle områder. Det politiske, økonomiske, kulturelle og tekniske. Det er blitt nesten umulig for et vanlig menneske i vår tid å kunne orientere seg i verden ved hjelp av sin forstand.
Så engasjerer man seg følelsesmessig i stedet, og forløfter seg også der. Han som står bak kjærlighetens religion, ba oss å elske vår neste. Av det moderne menneske forlanges intet mindre enn at det skal elske hele verden. Resultatet blir ikke kjærlighet, men en sprengningsulykke. Et vanlig menneske-hjerte er ikke dimensjonert for milliarder. Telekommunikasjon kan skape en slags følelse av kontakt. Noen går i demonstrasjonstog for å vise hva man føler. Men mange gir opp. Slik de gir opp å forstå. Man slutter å se dit det svimler. Man griper etter feste. – – –

Høst 2019.
Hva tenker jeg om dette – 50 år etter? At jeg neppe ville vunnet noen konkurranse. De som seiret tenkte annerledes. Men at det jeg tenkte da, er mer aktuelt i dag. Vi begynner å innse at måten vi har behandlet vår egen klode på, ikke akkurat kvalifiserer til videre virksomhet i «rommet». Og at vi tross vitenskapelig framgang på mange områder, likevel har innskrenket vår generelle bevissthet. Kanskje fordi mange lever så bekvemt at det ikke behøves mere, men kanskje også for å skjerme oss. For ikke alle tør å tro at livets grunn er god. At kjærligheten er sterkere enn døden. Det er et paradoks at generasjoner som lever med resultatene av f.eks. Einsteins teorier, for en stor del har avstått fra evighetsdimensjonen og det åndelige. Einstein gav aldri opp evigheten. Men han beviste at TID ikke er en kvalitet i og for seg. Den er et forhold mellom fenomener. Nå snakker man heller om TIDS-PILA. En årsaks-sammenheng. Det ene forårsaker det andre. Man kan ikke snu på rekkefølgen. Tiden tikker så forskjellig rundt om i universet. Men den kan ikke reverseres.

Men «tiden» har en ende. Når ingenting mere skjer eller er – da er tiden over. Vi og vår verden (tid-rommet) er forgjengelige. Mange innser dette i dag, og de prøver å forholde seg til det på ulike måter. Det kommer bøker. Jeg har lest noe. Tenkt på det. Jeg vil prøve å skrive. Men dette får holde i dag.

Jeg skrev sist om å være bevisst og ta ansvar. Stå på. Lykke til! Ha en god høst!

Ønsker oldemor – som er glad i høsten.

PS. Hva var det Hamsun skrev sent i livets høst?

– «Og tikker mitt hjerte i natt i stå – Intet er endt med døden.»