Gammel i ny dag

Våkner. Lyst i rommet. Gjennom vinduet ser jeg solskinn på stammene til sitka-graner. Innvandrere på øya som jeg. De har trivdes for bra. Blitt for store til at noen tør å felle dem. Nå blir de gylne i morgensolen og varsler om en ny lys dag. Det er bare å ta imot.

Jeg vil opp. Da kjenner jeg det. Kroppen er ikke ny. Den kjentes god etter søvnen. Men kreftene blir for små mot tyngdekraften. Ingen raketthjelp her. Må ta det trinnvis. Forsiktig. Overkroppen langsomt opp i sittende. Så svinge høyre ben utover sengekanten. Venstre etter. Må unngå sjokk for blodomløpet. Det skal justeres. Mere blod til hodet. Ellers blir man svimmel. Bevege bena mens man sitter. Trampe litt. Danse litt. Ekstra trim for tærne. Kjenne at hele kroppen er med. Så kan man reise seg. Mens man tar tak i noe. Mange brekker lårhals foran sengen. Det vil jeg gjerne unngå. Hittil har det gått bra. 

Jeg åpner vinduet så den nye dagens luft kan fylle rommet. Jeg sover i treningstøy. Det passer meg bra. Nå må jeg finne de store varme tøflene og    en rommelig lun jakke. Jeg støtter meg der jeg kan. Løfter foten høyt over terskelen og går inn i stuen. Den er som jeg forlot den. Et vennlig rede for meg og de restene jeg har beholdt fra dagene som var. Alt har sin egen historie. Noe er nytt. Gaver og bilder av de nye som er kommet. De som er helt nye, men likevel en fortsettelse av noe. Historien er i dem. Som ansiktstrekk. Rare små  karakter-egenheter. Man kjenner dem på et vis. Også de som har blandet blod med noen langveisfra. Iblant kan det bare tydeliggjøre. Og det utvider oss.

Frokost. Samme hver morgen. Om dagene er ulike, er det godt at noe er likt. Så slipper man å tenke. Kan bli der man var, da man våknet. For som regel har man vært et sted i fortiden. Og stemningen er deretter. Lett eller tung. Noe som var glemt, bør bearbeides. Noe vil deles. For en som skriver mye, kan slikt komme i form av ferdig tekst i hodet. Slikt er godt å få skrevet ned, før det dunster vekk i dagens travelhet. Det avlaster tankene.

Frokosten går gjerne over i en liten tenkepause. Lese ord for dagen. Vende antenner mot stillheten, og prøve å fange dagens vilje med meg. For den som har sviktende korttids-hukommelse, kan det være viktig. Gjerne skrive ned på et ark som legges tydelig frem. Kanskje har man notert noe fra dagen før?

Er det mulig, blir det ofte en skrivestund rett etter frokosten. Før andre ting krever sitt. Selv for den som er gammel, er det mange krav. Vår moderne tid med så mange hjelpemidler og maskiner av ymse slag, har også gjort livet vårt innviklet. Det er så mye å passe på. Frister på ting man ikke visste om. Nylig måtte jeg i banken for å bekrefte at jeg var meg. Ellers ville alt stoppe opp. Og trykker jeg feil på PC-en, kan jeg bli robbet. Ikke for millioner. Men for det vesle jeg har. Det er stort sett bare lånet på huset. Kan de robbe et lån?

Jeg har det litt fullt i huset mitt. Flyttet fra et større hjem til et mindre. Da blir det slik. Tenkte at det ble god tid til å rydde. Men livet strømmer fortsatt på. Og det å rydde er ikke lenger bare å kaste ting. Vi har sett hva vettløs kasting fører til. Jorden er i ferd med å forgå. Drukne i søppel. 

Man må sørge for at alt kommer dit det skal. Mest mulig skal gjenbrukes. Helst slik det er. Resirkuleres. Bli til grønn energi eller noe annet bra. Det er vi glad for. Men hvem gjør jobben? Finnes det «autoriserte ryddere» man kan leie?

Jeg vil så gjerne beskikke mitt bo og etterlate meg minst mulig forsøpling. Tror ikke jeg har vært blant de verste sånn. Men likevel. 

Jeg er så heldig å tro at det finns en slags «renvasking» for min sjel. At det jeg har satt av uønskede spor i verden, vil bli ordnet opp i. At selv det gale kan bli til noe godt når det resirkuleres i kjærlighetens regi. Og at vi kan stille «med blanke ark» i neste omgang. Da kan man «gå herfra i fred». Så det er ikke det.

Men likevel ville jeg ønske å gå herfra så «grønt» som mulig. Ha en enkel kiste. Og om jeg kunne få lov å begraves grønt i blomster. Ha på meg en enkel hvit kjole for anstendigheten. Men ellers hvile på strå. Og dekkes av blomster om noen vil spandere noen. Hvorfor ikke ha dem inni kisten – i stedet for utenpå? Men helst uten ståltråd og slikt. Bare blomstene. Og helst – om det er sommer – at de ble plukket i hagen eller engen. Kort og hilsener mottas med takk. Og hvis noen vil gi noe snilt til noen som trenger det – da må de gjerne gjøre det og hilse fra meg.

Når det er sagt, har jeg tenkt å gjøre mitt for å bli her litt til. 20 tallet er i sikte. Det har alltid vært mitt. Jeg vil så gjerne se det igjen. 2020 er et fint tall å få med seg. I 2025 blir jeg 100. Det er ikke så om å gjøre. Men jeg har jo sett at det kan være morsomt å feire slikt. Man blir ikke for gammel til det. Så det får komme som det vil.

Imens tar jeg imot hver dag slik den står der. Både sol og regn er livets tegn. Det meste er godt for noe. Mennesker smiler fremdeles. Og er glad når man smiler tilbake. Om noen leser dette, håper jeg det får dem til å smile. I hvert fall bitte litt. 

Hilsen oldemor.

 

Standard

2 kommentarer om “Gammel i ny dag

  1. Barbro og Otto sier:

    «Men livet strømmer fortsatt på.» – vakkert, og rikere blir det ikke… Det er flere som ikke får ryddet fordi de har annet å ta seg av. Må 20-tallet komme, til oss alle.
    Kjærlig hilsen fra oss begge her,
    Barbro

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s