Jeg vil gjerne skrive jule-blogg, men finner ikke den rette tonen. Har gjort flere forsøk. Det er mye å si. Men det blir for vidløftig. Og verden er alt så full av ord Både skrevne og talte. Gode ord og vonde ord. Ord om jul og lys og glede. Men også vanskelige ord om krig og kiv, klima-trussel og misbruk av kloden vår. Hvordan kan vi klare å forholde oss til alt dette samtidig?

Julens ord – Ordet med stor bokstav – kom til jorden for å være ordet. Lå som fattig barn i en krybbe, mens himmelens hærskarer sang med glede om fred på jorden. For «Fredsfyrsten» var født. Men sangen kunne bare høres av de som våket under stjernene. 

Vise menn i øst så en ny stjerne på hvelvingen. Gammel tradisjon sa hva det betydde. De dro av sted, søkte og fant. De visste at nå begynte en ny tid for menneskene. Redningsmannen var kommet med ordet om godhet og fred.

Det er lenge siden det skjedde. Imens er Ordet blitt spredd over hele jorden. Det har blitt elsket og foraktet. Misbrukt og fornektet. Men det lever. Det skaper stadig håp og nytt liv der det mest behøves. Og helst i det stille. 

Det går rykter om en ny bevegelse. Eller har den hele tiden vært der? Det er en bevegelse uten navn. Uten ledere. Uten medlemstall. Uten politisk agenda eller bannere og paroler. De er bare «Jesus-følgere» i det at de prøver å møte andre  mennesker med godhet og vilje til å forstå. Det sies å virke. I det stille.

Klimakrisen krever en samlet dugnad av alle på kloden om vi skal greie å redde den. Vi må kunne samarbeide. Godta hverandre og forstå. Vi må også være villige til å gi fra oss visse goder. Finne nye gleder i stedet. Eller finne igjen gamle vi hadde glemt. Glede ved nøysomhet. Kanskje vi bare får det bedre?

Det er ikke sikkert vi må streve mer. Problemet er jo at vi har gjort for mye. Vi har produsert mer enn vi behøver. Unødvendige ting. Det er blitt så fullt i alle hus at det er vanskelig å holde orden. Folk får lyst til å bygge nytt hus ved siden av – til seg selv. Menneske-tid og krefter er blitt brukt til å lage «søppel». Det er misbruk av levende vesener. Både barn og voksne. Vi har brukt maskiner til det tunge. Men likevel. Og mange har profittert på det. Kanskje uten å forstå. Nå går det ut over alle at «maskineriet har gått varmt».  

Vi har brukt masse tid og ressurser på å flytte oss rundt hele tiden. Stort sett unødvendig. Det kan ha ødelagt livsgrunnlaget vårt. Det er flaut. Vi har ikke sett helhet og sammenhenger. Vi har lurt oss selv. Men vi håper det ikke er for sent.

Kanskje julen kan være en bra start på den dugnaden vi trenger?  En fin tid for omstilling. Ikke overgå fjor-året, men tone litt ned. Vise hverandre omsorg ved å tenke på vårt felles beste. Som bl.a. er å dempe veksten. Før den kveler oss. Vekst ute av kontroll er som en ondartet svulst. Den må ikke få mere næring. Diagnosen er klar. Behandlingen likeså. Det er opp til oss nå.

I den gamle skapelses-beretningen står det at mennesket fikk råderett over jorden og livet på den. Råde kan bety å ha ansvar for, ta vare på. I fortellingen om flommen blir det tydelig når Noa får beskjed om å ta vare på alle dyrene. Alle artene. Vi skal ikke bare sørge for oss selv, men også for at livet på jorden fortsetter. Det er en ur-fortelling som definerer mennesket i vår verden.

Vår klima-krise kan være en ny Noa-fortelling. Det gir håp, for det kan bety at dette er noe vi greier. Hvis vi går inn for det. Hvis alle bidrar med sitt. Hvis vi går i mål som et samlet lag. Da kan det gi grunnlag for en ny æra på jorden. Da kan englenes julesang bli sann: «Fred på jorden blant mennesker Gud har glede i.»

GOD  JUL !