Hawking – og «de store spørsmålene»

Vel møtt til nye tanker i 2020.

Hawking – og «de store spørsmålene».

Jeg fikk en bok til jul. Kanskje kan man kalle den «Stephen Hawking’s testamente». Hans siste arbeide. Fullført av andre. Det er blitt en grei liten bok. Leselig også for ikke-kosmologer. Han mente at det er viktig for vår virkelighets-forståelse at vi har peiling på slikt. Og her knyttes ny viten opp mot «de store spørsmålene» som alltid har vært der. Det er interessant.

Det handler mye om «sorte hull», som var hans

BriefAnswersToTheBigQuestions-BookCover

spesialitet. Om tid og rom og andre dimensjoner. Han har tenkt mye. Det var det eneste han kunne gjøre da lammelsen ble verre, men han greide til det siste å dele alt med andre via ny teknikk.

Man må få godhet for et menneske som gjør noe slikt. Av for- og etterord ser vi at både barna hans, venner og kolleger var veldig glad i ham. Og han ble lagt til hvile mellom Newton og Einstein. En ære han sikkert ville satt pris på. Men hva inneholder dette testamentet som han etterlot seg?

Det inneholder 10 spørsmål som han prøver å svare på.

Det 1. er: Finnes det noen Gud? Det er kanskje det han er blitt mest kjent for. Det er jo noe som opptar de fleste. Og mange regner visst med at Hawking har bevist at Gud ikke finnes. Men det har han ikke.

For det første er det en teoretisk umulighet. Iallfall hvis man har et gudsbilde som er «filosofisk gyldig». En slik Gud kan heller ikke bevises eller motbevises etter natur-vitenskapelig metode. Det sier seg selv – egentlig.

Filosofer og teologer har vært opptatt av «den skjulte Gud». En som er skjult til stede. Slik må det kanskje være om menneskets frihet skal ivaretas? Hvis vi skal kunne vokse og modnes. Men Gud legger ut spor vi kan følge. Indisier på sitt nærvær. Åpenbarer seg når det vil være fruktbart. Men sender sjelden de TEGN mange ønsker og ber om. Det er ikke menneskene som styrer.

Så – har Hawking noe bevis? Nei. Men sier: Også jeg må få lov å tro hva jeg vil. Det har han jo helt rett i. For en tro må komme fra hjertet – av overbevisning. Ellers er det ingen tro. Men en tro behøver ikke å være stor. Kanskje er den mest ekte når den er liten! Men den må være knyttet til håp. Man må ønske at det er sant. En Gudstro må være åpen for å ta imot kjærlighet. Fra noe man lengter etter. Det ligner ikke så lite på det å bli glad i et annet menneske. Men det må man også gjøre frivillig.

Hawking velger å ikke tro på Gud. Når han studerer universet med milliarder av stjerner, med naturlover og svarte hull, med tid-rom og andre dimensjoner, da finner han ikke plass til en Gud. Ikke en gang som skaper. Slett ikke da.

Han prøver seg på et bevis med bakgrunn i relativitetsteorien. Han sier at alt   ble til gjennom Big Bang. Også tiden siden den er relatert til rommet. Så før Big Bang fantes det ingen tid hvor Gud kunne skape noe. Det fantes heller ingen tid hvor Gud kunne være til. (s.58) Men der glipper det.

Hawking var en flink kosmolog. Men noen teolog var han ikke. Hvilket Guds- bilde er det han bruker? Han nevner et sted vikingenes guder. Er det noe sånt han tenker på? Vet han ikke at flere tusen år før Einstein fratok tiden status, som egen dimensjon, så ble det skrevet hymner til «Gud som er før alle tider». Jeg tror vi har det også i den Nikenske trosbekjennelsen? Hvis ikke Gud er uavhengig av tiden, kan han da være Gud?

Hverken Newton eller Einstein avlyste evigheten – eller Gud. Han som ER selve eksistensen, absolutt lys og kjærlighet. (En evig tre-enighet.) Jeg tror at Gud og evigheten sammen utgjør «den store virkeligheten» som tid-rommet vårt er gått ut fra.

Her er vi et sted hvor ting kan bli til. Hvor muligheter får sjanse til å folde seg ut og prøves. Tid-rommet er kanskje en stor kunstners verksted? En som elsker det han skaper. En som elsker også slike som Einstein og Hawking. Og meg. Ja alle. Og samler opp bitene når vi går i stykker.

Kanskje er det sant som Obama sa da han hørte at Hawking var død: «Ja, da har vel Stephen det morsomt nå der oppe mellom stjernene?»

Jeg vil gjerne tro det. Og det er lov. Også for en oldemor.

 

Standard

En kommentar om “Hawking – og «de store spørsmålene»

  1. Knut sier:

    I mitt nokså enkle og litt rotete hode, kan jeg ikke begripe at tid må ha en begynnelse i et evig perspektiv.
    Dette med big bang som nødvendig nullpunkt, blir ikke det bare som vår kalenders referanse til Jesu fødsel som år null?
    Det er jo ingen som mener at tiden ikke eksisterte før år null.
    Slik tenker jeg om vitenskapsfolkenes nullpunkt.
    De kan jo aldri heller tillegges absolutt autoritet, som ikke klarer å se at sjelen er mer enn nerveimpulser i en hjerne.
    Evigheten er vel best synliggjort i form av en sirkel?
    Har ingen begynnelse og ingen slutt.
    Når vårt jordiske liv en gang slutter så begynner et annet.
    Sikkert en håpløs kommentar fra et enkelt hode, men jeg hadde lyst til å melde tilbake at jeg setter stor pris på at du deler dine tanker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s