Jeg våknet og gikk inn i stuen. Svalbard var borte. Jeg hadde levd med hav-utsikt i 10 dager. Levd med lys i alle nyanser. Fra sommerkveldens duse gylne lys til vinterdagens blåtoner. Det strømmet mot meg fra en åpen TV-rute. Alt med resonans fra min barndom i nord. Det var sterkt.

Men nå var det slutt. Så kommer abstinensen. Den er alltid en påkjenning. Og alderdommen er allerede så full av abstinenser. Alt som var der og vi savner. Ofte mest det vi tok som en selvfølge. Det som bare var der. At kroppen lystret. At sansene fungerte. Og menneskene rundt oss. De som var der med sine lyse og mørke sider. Uperfekte som oss selv. Det var vel det som gjorde dem til «medmennesker». Ellers ville de bare vært helgener. Og det er noe annet. 

Jeg savner han jeg gjorde det meste sammen med. Han jeg kunne le med – når noe var morsomt, eller når det gikk helt på skjeve. Jeg savnet ham nå når jeg så på Svalbard. Jeg vet han ville elsket det. Han var der oppe selv noen ganger. I «embeds medfør». Som ansvarlig for «sivil sikkerhet» særlig under kriser. De turene misunte jeg ham hjertelig. Men nå fikk jeg dette i stedet. Helt gratis uten å sette unødige spor. Sittende i godstolen.

Jeg fikk til og med se en «isbjørn» sove. Den lå så ren og hvit i lyngen. Bare gløttet forsiktig opp og så seg rundt, som om den ante at den ble sett av noe den ikke selv kunne sanse. Den ante jo rett. Hvor mange millioner øyne har sett den bamsen nå? Men den ristet bare forsiktig på hodet og gled tilbake i søvnen. Det er i slike øyeblikk jeg selv snur på hodet for å se om han ved siden av også ser og smiler. Men så er bare den dumme, tomme stolen der. Abstinens.

Da NRK 2 tok farvel med oss ved midnatt den tiende dagen, sa reporteren at vi skulle ikke være lei oss fordi det var slutt. Alt som var tatt opp, var «savet». Vi kunne finne det igjen med noen tastetrykk. Vi kunne laste det ned og gjemme det hvor vi ville. Det var vårt eie for alltid. Da tenkte jeg på noe som er større enn denne serien. Jeg tenkte på hele det veldige drama som utspiller seg i dette «tid-rommet», som vi er en del av. En «creator» og iscenesetter av noe slikt ville ikke bare la det hele forsvinne. Det må sikkert være «savet» på noe vis. Så mye drama, skjønnhet, glede og sorg kan ikke bare bli borte. Jeg ønsker så inderlig å se det igjen. I kjærlighetens regi – i nådens forsonende overlys. Jeg vil gjerne ta til meg alle soloppganger jeg aldri fikk se. Alle skjebner jeg aldri møtte. Mest av alt vil jeg se mitt eget liv bli forklart i den store sammenhengen og få rette opp det som ble feil. Se at mitt lille liv får være en del av den store forløsningen. Vi blir ikke bare tilskuere. Vi er med-aktører. I «tidenes drama». Det som er fullført – alt som er ferdig og fullkomment – kan aldri bli borte. Og det etterlater ingen abstinenser